Vigdis Giltun (FrP): Etter eiendomsskatteloven § 10 skal kommunestyret hvert år i sammenheng med budsjettet fastsette satser og regler som skal brukes ved utskriving av eiendomsskatt for det kommende skatteåret.
Kommunestyret kan selv bestemme om det skal være bunnfradrag og/eller redusert prosentsats, men har kommunestyret mulighet til på generelt grunnlag å frita huseiere fra å betale eiendomskatt i forhold til bruttoinntektsnivået?
Begrunnelse
Enkelte kommuner har tolket § 28 i eiendomsskatteloven slik at de med lav inntekt kan bli fritatt for å betale eiendomsskatt. I hvilken utstrekning det kan benyttes, og hvor inntektsgrensen kan settes, er uklart. Ved nedtrapping av eiendomsskattenivået i en kommune kan bunnfradraget og promillesatsen reduseres, da dette er en ren objektbeskatning. Økning i bunnfradraget har en sosial profil, og den er forutsigbar og lett å administrere.
Eiendomsskatten kan være en tung belastning for de med lav inntekt, noe som fører til at enkelte kommuner ønsker å frita en del innbyggere i forhold til inntektsnivået. Dette vil samtidig føre til at en del selvstendig næringsdrivende, studenter med egne boliger, bønder, uregistrete samboere, de med store inntektsendringer og de som eier boliger de ikke selv bor i, kommer under den gjeldende inntektsgrensen kommunestyret har valgt. Inntektsbasert eiendomsskatt kan virke som en mer sosial ordning, men det åpner også for mange uklare grensetilfeller. Slik jeg tolker loven i dag skal eiendomsskattenivået beregnes etter objektets verdi, og det er vanskelig å finne en helt klar formulering om, og i tilfelle hvordan fritak eller regulering av skattenivået kan reguleres basert på inntekt.