Svar
Kristin Halvorsen: Naturalytelser som i sin helhet er skattefrie kreves med noen få unntak ikke lønnsinnberettet. Det følger av forskrift av 30.12.1983 nr. 1974 om begrensning av lønnsoppgaveplikten § 3. Dersom naturalytelsen ikke oppfyller vilkårene for skattefrihet, skal fordelen uansett innberettes av arbeidsgiver på vanlig måte, jf. ligningsloven § 6-2.
Det må her skilles mellom ulike former for reiser med utgangspunkt i den konkrete reisens formål og innhold. Reiser kan grovt sett grupperes slik:
1. velferdsreiser, som normalt vil være skattefrie dersom de anses som rimelige velferdstiltak
1. studie-/seminar-/kongressreiser, som normalt vil være skattefrie som tjenestereise når det faglige innholdet er relevant og tilstrekkelig, og
2. feriereiser, som er skattepliktige.
I lignings-ABC er det gitt nærmere beskrivelse av vilkårene for eventuell skattefrihet/fradragsrett for verdien av/kostnadene til reiser som nevnt i punkt 1 og 2.
For velferdstiltak følger det av Finansdepartementets forskrift av 19.11.1999 nr. 1158 § 5-15-6 første ledd at "[n]aturalytelser som kan anses som rimelige velferdstiltak for alle eller en betydelig gruppe ansatte i bedriften" er skattefrie. Av forarbeidene til skatteloven § 5-12 om naturalytelser fremgår det at velferdstiltak må være "rimelig hensett til hva som er vanlig i arbeidslivet eller bransjen" for å falle inn under skattefritaket, jf. Ot.prp. nr. 86 (1997-1998). Rimelige velferdstiltak vil typisk være ytelser av sosial eller velferdsmessig art, med grunnlag i en bedrifts ønske om å skape trivsel på arbeidsplassen, og å øke fellesskapsfølelsen blant de ansatte.
Jeg har tidligere, i svar av 15. mars 2006 på spørsmål nr. 571 fra stortingsrepresentant Gjermund Hagesæter, gjort rede for mitt syn på rammene for reiser/hotellopphold som kan anses skattefrie som rimelige velferdstiltak. Svaret følger vedlagt.
Helge-/weekendopphold er et velferdstiltak som vil være skattefritt på den ansattes hånd hvis vilkårene ovenfor, slik de er utdypet i bl.a. Lignings-ABC, er oppfylt. Det betyr at slike reiser kan strekke seg fra fredag ettermiddag (eventuelt fra lørdag ettermiddag hvis lørdag er arbeidsdag) til mandag morgen uten at det medfører skatteplikt.
Spørsmålet om skatteplikt mv. for arbeidsgivers dekning av kostnader for den ansattes ledsagers deltagelse på en reise må på tilsvarende måte vurderes ut fra reisens formål og innhold.
På rimelige velferdsreiser vil ansattes ledsagere/familier kunne delta uten at det i seg selv anses som en skattepliktig fordel. Det forhold at arbeidsgiver dekker hele eller deler av kostnaden knyttet til ledsagers/andre familiemedlemmers deltagelse, vil imidlertid inngå som et moment i den konkrete vurderingen av om velferdstiltaket kan karakteriseres som rimelig. Det følger av Lignings-ABC for 2006 s. 1271 at "[v]ed vurderingen av om slike tiltak skal anses som rimelige, legges arbeidsgivers totale kostnader for reisen til grunn."
For øvrig vil arbeidsgivers dekning av reise- og oppholdskostnader til ansattes ledsager/familie normalt anses som en skattepliktig fordel for den ansatte, unntatt ved helt spesielle, tungtveiende ledsagerbehov pga. for eksempel den ansattes helseforhold. Dekker den ansatte selv de reelle kostnadene til sin ledsagers deltagelse, vil det generelt ikke foreligge noen fordel i skattemessig forstand av ledsagerens deltagelse.
Vedlegg til svar:
Svar på skriftlig spørsmål nr. 571 (2005-2006) fra finansministeren.
I utgangspunktet er alle ytelser av privat, økonomisk verdi fra arbeidsgiver til arbeidstaker skattepliktige som lønnsinntekt, uavhengig av om de har form av rene penger eller annet. Ulik sammensetning av avlønningen, kontant lønn med tillegg av et større eller mindre innslag av naturalytelser, bør ikke påvirke den skattemessige behandlingen av verdien av de totale ytelser arbeidstakeren mottar fra arbeidsgiveren. Dette er viktig for ikke å skape muligheter for skattemessig tilpasning ved valg av ulike avlønningsformer. En konsekvent skattlegging gjennom et bredest mulig skattegrunnlag har dessuten gode fordelingsmessige virkninger.
Dels på grunn av verdsettingsproblemer, og dels ut fra rimelighetsbetraktninger, må det aksepteres enkelte unntak fra dette prinsipp. Området for skattefrie naturalytelser i arbeidsforhold er for størstedelen regulert i Finansdepartementets forskrift til skatteloven § 5-15.
Et slikt unntak er forskriften § 5-15-6 første ledd, som gir skattefritak for naturalytelser som kan anses som rimelige velferdstiltak for alle eller en betydelig andel av de ansatte i bedriften. I Lignings-ABC 2005 sidene 1295-1300 har Skattedirektoratet gitt nærmere anvisninger på praktisering og avgrensning av dette skattefritaket.
Et rekreasjonspreget (ikke tjenstlig) hotellopphold finansiert av arbeidsgiver kan enten være skattefritt som et rimelig velferdstiltak, eller skattepliktig som feriereise. Grensen kan i mange tilfeller være vanskelig å trekke. Ved grensedragningen legges det vekt både på tidspunkt, varighet, hyppighet og kostnadsnivå. Som skattefritt velferdstiltak kan godtas helgeopphold på hotell en eller to ganger i året, forutsatt at oppholdene ligger innenfor den ordinære fritid som arbeidstakerne normalt har i helgen. Dersom arbeidsgiver betaler gratis hotellopphold i normale arbeidsperioder (og gir fri til dette), anses betalingen som skattepliktig feriedekning. At betalingen gjelder fellesopphold for alle eller de fleste ansatte, og at oppholdet ikke varer lenger enn det en skattefri helgetur ville ha gjort, hindrer ikke klassifisering som feriedekning.
Begrunnelsen for å skille mellom opphold i ordinær fritid og opphold hvor det gis fri i deler av vanlig arbeidstid, ligger i at de sistnevnte opphold rett og slett har mer feriekarakter enn den førstnevnte. Ferie kjennetegnes som kjent av å ha fri i perioder, også korte, som ellers er vanlig arbeidstid. Regelverket sier ikke noe om tilfeller der personalet "bytter" arbeidstid og fritid, ved å få fri til en midtuketur eller lignende mot helgearbeid i stedet. Fordi turen da får mer preg av fritidstur, og mindre preg av ferie (i tillegg til ordinær helgefri), kan det nok her reises spørsmål om å godta klassifisering som skattefritt velferdstiltak til tross for tidspunktet. Jeg går ikke nærmere inn på det.
Også kostnadsnivået må holdes innenfor rimelige rammer for at arbeidsgiverdekningen skal kunne anses som skattefri. Nærmere beløpsgrenser er ikke angitt i Lignings-ABCen, men noe kan sikkert utledes av reiselivsnæringens stadige tilbud om rimelige helgepakker mv. Dersom kostnadsgrensene overholdes, er det ikke noe i veien for å legge et skattefritt fritidsopphold til utlandet.
Det framsatte spørsmålet er særlig knyttet til helgeturer som innebærer så lang reisetid at deler av ordinær arbeidstid må tas i bruk for å kunne gjennomføre turen.
For det første er det klart nok at også selve reisekostnadene (billetter mv.) må inngå i den samlede vurdering av om turkostnadene totalt sett er rimelige. Det kan heller ikke opereres med en høyere kostnadsnorm per person for bedrifter beliggende i distrikter med lang reiseavstand og mer kostbart kommunikasjonstilbud, enn for bedrifter med gode og billige tilbud. Det er ikke hensikten med skattereglene for rimelige velferdstiltak å kompensere for at enkelte sosiale bedriftstiltak kan falle dyrere for noen bedrifter enn for andre. Vi må her legge opp til at alle holder seg innenfor en moderat kostnadsnorm, og velger velferdstiltak som gir mest valuta for pengene i forhold til dette. Dekning av høye reisekostnader er for øvrig også helt generelt en større fordel enn dekning av lave reisekostnader, selv om forskjellen skyldes beliggenhet.
For det andre registrerer jeg at Skattedirektoratet anser reisetiden som en integrert del av turen og hotelloppholdet, og at bruk av for eksempel fredag før arbeidstidens slutt til å reise til hotellet derfor gjør turen til feriereise istedenfor helgereise. Begrunnelsen ligger da i det som er sagt ovenfor, nemlig at fri i deler av arbeidstiden for å kunne avvikle turen, gjør feriepreget mer framtredende enn ellers. Det kan her diskuteres hvor grensen bør gå, men ett sted må den gå, slik regelverket er bygd opp. Flyttes grensen f. eks. slik at inntil 3 timer av ellers ordinær arbeidstid kan benyttes til reisetid uten at turen derved blir en skattepliktig ferietur, oppnår vi bare at de forskjeller som grensedragningen skaper, er flyttet tilsvarende, uten å være fjernet.
Jeg ser det derfor ikke som aktuelt å gripe inn overfor direktoratets valg av grensedragning på dette punkt. Jeg ser det heller ikke som aktuelt å fjerne behovet for en slik grensedragning, ved å godta at også ferieturer i ellers ordinær arbeidstid skal kunne kvalifisere som skattefrie velferdstiltak. Det bør fastholdes at dette skattefritaket ikke omfatter ferieturer, selv om de skjer samlet for bedriftens personale.