Skriftlig spørsmål fra Trygve Slagsvold Vedum (Sp) til kunnskapsministeren

Dokument nr. 15:346 (2007-2008)
Innlevert: 05.12.2007
Sendt: 06.12.2007
Besvart: 14.12.2007 av kunnskapsminister Bård Vegar Solhjell

Trygve Slagsvold Vedum (Sp)

Spørsmål

Trygve Slagsvold Vedum (Sp): Synes statsråden det er greit at norske skoler besøker kirken før jul, når elever som av overbevisningsgrunner ikke ønsker å delta, får et alternativt opplegg?

Begrunnelse

Kunnskap i skolen er viktig. Det er også den kunnskapen som skal formidles om religion og kultur. Skolen er en plass der mangfoldet møtes og læreren gjennom sin formidling åpner opp for ny kunnskap og forståelse. Det er videre et mål å bidra til at skolen skal være et sted der man forstår sammenhenger i det samfunnet man er en del av. Å skape forståelse rundt - og innsikt i religion er således viktig for den oppvoksende slekt. En viktig del av vår kulturarv er i så måte kirkens høytider og julefeiring.

Bård Vegar Solhjell (SV)

Svar

Bård Vegar Solhjell: Jeg viser til spørsmål fra representanten Trygve Slagsvold Vedum om skolebesøk i kirken før jul. Besøk i den lokale kirke kan enten være en omvisning eller det kan være deltakelse i gudstjeneste. Omvisning i den lokale kirken eller i et gudshus for annen religion vil normalt være en uproblematisk del av opplæringen, gjerne knyttet til KRL-faget. Deltakelse i gudstjenester har imidlertid noen utfordringer knyttet til seg.

Mange skoler har tradisjoner med å tilby julegudstjenester i kirken til sine elever. Skolenes tradisjoner med å arrangere slike gudstjenester kan sees i forhold til læreplanens generelle del, i første rekke kapittelet om Det meningssøkende menneske, men også kapitlene om Det allmenndannende menneske og Det integrerte menneske. Tradisjonen kan også knyttes til Læringsplakatens punkter 4, 10 og 11.

De fleste skolegudstjenestene er i dag knyttet til julefeiringen, noen også til påskehøytiden. Både jul og påske er høytider som har nær sammenheng med norsk kultur og årstidenes gang i Norge. Gudstjenester ved disse høytidene kan dermed forstås som en allmenn markering av skolens plass i det norske samfunnet og viser at høytidene også har en religiøs side. Det vil derfor ikke være urimelig at skolen ser på skolegudstjenestene som en del av det generelle arbeidet i skolen begrunnet i læreplanen, men ikke knyttet til kompetansemålene i noe spesielt fag.

Opplæringsloven gir ikke noe spesifikt forbud mot arrangementer der det forekommer religionsutøvelse. Dommen i Den europeiske menneskerettighetsdomstol (EMD) mot KRL-faget 29. juni 2007 og uttalelsen med kritikk av KRL-faget fra FNs menneskerettskomité av 8. november 2004 tar ikke opp dette spørsmålet direkte, men gir klare føringer for slike aktiviteter i en obligatorisk opplæring.

Både EMD og FN-komiteen vurderer om aktiviteter som kan oppleves som utøvelse av religion, kan aksepteres innenfor rammen av bestemmelsen om begrenset fritak i opplæringsloven § 2-3a.

FNs menneskerettskomités sier i sin uttalelse om KRL-faget i pkt. 14.2:

"[...] offentlig opplæring som omfatter undervisning i en særskilt religion eller tro, er ikke i samsvar med artikkel 18 nr. 4 (Den internasjonale konvensjon om sivile og politiske rettigheter) med mindre det er sørget for ikke-diskriminerende fritak eller alternativer som kan imøtekomme ønskene til foreldrene eller vergene."

EMD sier i dommen følgende om krav ved bruk av begrenset fritak i pkt. 97:

"In this connection the Court notes that the operation of the partial exemption arrangement presupposed, firstly, that the parents concerned be adequately informed of the details of the lesson plan to be able to identify and notify to the school in advance those parts of the teaching that would be incompatible with their own convictions and beliefs."

Kunnskap om gudstjeneste er kompetansemål i KRL-faget, men bestemmelsene for faget understreker at det ikke skal være forkynnelse eller religiøs utøvelse i faget. Derfor må undervisningen i KRL-faget begrense seg til å lære om gudstjenester.

Hvis den lokale skole ønsker å tilby skolegudstjenester, må en del forutsetninger være oppfylt. Tilbudet må skje som en realisering av læreplanens generelle del, det må være i samarbeid og forståelse med hjemmene, og det må være enkelt for hjemmene å forstå hva de eventuelt skal be seg fritatt for, jf. kritikken i dommen fra EMD. Hjemmet må ikke gi ut informasjon om detaljer om sin egen tro. Det må gis informasjon i så god tid at hjemmene med rimelig frist kan melde om fritak, og skolen må ha ikke-diskriminerende fritaksordninger gjennom likeverdige alternative tilbud for de som melder fritak.

Dersom disse forutsetningene er oppfylt, er det ikke noe forbud mot at skolen kan tilby elevene å delta i skolegudstjenester, og et slikt tilbud vil helle ikke være i konflikt med menneskerettighetene. Både en vurdering av mulighetene for å praktisere forutsetningene og erfaringer fra skolenes praksis viser altså at skolegudstjeneste kan gjennomføres som et enkeltstående arrangement med mulighet for å melde fritak og med tilbud om likeverdige, ikke-diskriminerende fritaksordning eller alternativer.

Jeg ser det også som en fordel at skolegudstjenesten ikke gis karakter av semesteravslutning, da en slik avslutning skal være samlende for alle elever på skolen.

Min konklusjon er altså at enkeltstående skolegudstjenester som en del av skolens generelle virksomhet kan gjennomføres under forutsetning av at det skjer i samarbeid og forståelse med hjemmene, at hjemmet har rimelig tid til å gi melding om eventuelt fritak der de i samsvar med § 2-3a ikke gir informasjon om egen tro eller overbevisning og at det er godt lagt til rette for ikke-diskriminerende fritak med likeverdig alternativ opplæring.