Skriftlig spørsmål fra Jan Arild Ellingsen (FrP) til barne- og likestillingsministeren

Dokument nr. 15:363 (2007-2008)
Innlevert: 07.12.2007
Sendt: 10.12.2007
Besvart: 17.12.2007 av barne- og likestillingsminister Manuela Ramin-Osmundsen

Jan Arild Ellingsen (FrP)

Spørsmål

Jan Arild Ellingsen (FrP): Undertegnede ønsker å stille et spørsmål om bidragsplikt og bidragsutregning. Utgangspunktet er et tilfelle med et barn under 18 år, som velger å gå på skole i utlandet i ett år. Barnet vil under oppholdet få dekket alle sine utgifter gjennom stipend fra Statens lånekasse. I et slikt tilfelle:
Hva vil være grunnlaget for et eventuelt bidragskrav, og hvordan skal dette å så fall beregnes?

Begrunnelse

Barneloven § 66 til 71 dekker i all hovedsak de forhold spørsmålet gjelder. Det er i § 66 slått klart fast at "Foreldra skal bere utgiftene til forsyting og utdanning av barnet etter evne og givnad" og "Innbyrdes har begge foreldra skylnad til å skyte til det som trengs etter evne".
I § 67 heter det bl.a. at "Der ein eller begge foreldra ikkje bur saman med barnet, skal vedkommende betale faste pengetilskot til forsyting og utdanning"
§ 71 sier bl.a. "Tilskotsfuten skal fastsetje tilskotet slik at fastsette utlegg til forsyting av barnet (underhaldskostnadene) vert delte mellom foreldra etter storleiken på inntekta deira".
Med andre ord, det er barnets beste som skal stå i fokus, ikke hva foreldrene måtte mene. Dersom man ser på de nevnte paragrafer er det et gjennomgående fokus på at bidraget skal dekke de faktiske utgifter som eksisterer, og at det skal være en balanse mellom foreldrenes ansvar.
I mitt spørsmål ovenfor er basisen at barnet, under et skoleopphold i utlandet, får dekket samtlige av sine utgifter gjennom et stipend fra norske myndigheter. Slik jeg forstår § 67, så er nettopp formålet at bidraget skal dekke dagligdagse utgifter og skolegang. Likeledes er det et poeng i § 66 at de utgifter som eksisterer skal dekkes av begge foreldrene, etter evne, og ikke kun en av dem.
Min bekymring i et slikt tilfelle er jo at den part som til vanlig er den med daglig omsorg, her vil kunne bli gitt et bidrag som det ikke foreligger juridisk grunnlag for, jf. § 67. Jeg oppfatter at bidragsplikten skal dekke direkte utgifter til barnet og at det skal være relevans mellom krav fra personen med det daglig omsorg og det vedkommende mener å ha krav på. Min vurdering blir derfor at så lenge barnets utgifter dekkes fullt ut gjennom et stipend, bortfaller helt eller delvis grunnlaget for bidrag fra den som hadde den daglige omsorg.

Manuela Ramin-Osmundsen (A)

Svar

Manuela Ramin-Osmundsen: Det følger av lov 8. april 1981 nr. 7 om barn og foreldre (barneloven) § 66 at begge foreldrene har plikt til bære utgiftene til barnets forsørgelse og utdanningen etter deres økonomiske evne, når "barnet sjølv ikkje har midlar". Dette innebærer at foreldrenes underholdsplikt er begrenset til å gjelde i det omfang barnet selv ikke har midler til det. I praksis er det ikke ofte at barnet har midler til det, men det kan forekomme, for eksempel der barnet har arvet midler, eller har egen inntekt av en viss størrelse. At foreldrenes underholdsplikt er subsidiær, betyr imidlertid ikke at barnets midler må brukes helt ut før deres plikt blir aktuell. En viss reserve har barnet krav på.
Det er med hjemmel i barneloven § 71 og § 74 gitt utfyllede regler til loven ved forskrift 15. januar 2003 nr. 123 om fastsetjing og endring av fostringstilskot (fastsettelsesforskriften). Ved offentlig fastsettelse av bidrag tas det utgangspunkt i hva barnets underhold koster, og denne kostnaden skal fordeles mellom foreldrene etter forholdet mellom foreldrenes og barnets inntekt, jf. fastsettelsesforskriften § 3 jf. § 2. Ved vurderingen av barnets inntekt, legges det samme inntektsbegrepet til grunn som ved vurderingen av bidragspliktiges beregningsgrunnlag, se fastsettelsesforskriften § 4 første til fjerde ledd. Dersom barnet har en årlig inntekt som overstiger 30 ganger fullt bidragsforskott (per 1. juli 2007 38 100 kroner), skal overskytende inntekt regnes med ved fastsettelsen av bidraget, jf. fastsettelsesforskriften § 5 første punktum. Det betyr at jo høyere den forholdsmessig inntekten til barnet er, jo større innvirkning vil det ha for bidragets størrelse. Dersom barnet har en årlig inntekt på minst 100 ganger fullt bidragsforskott (per 1. juli 2007 127 000 kroner), anses barnet selvforsørget og det fastsettes ikke bidrag, jf. fastsettelsesforskriften § 5 andre punktum.
Det er riktig at stipend fra Statens lånekasse for utdanning ikke regnes som inntekt i bidragssammenheng. Dette har sammenheng med de særskilte betingelsene som er knyttet til ordningen. Formålet med utdanningsstøtten er bl.a. å bidra til like muligheter til utdanning uavhengig av geografiske forhold, alder, kjønn, funksjonsdyktighet, økonomiske og sosiale forhold. Hvorvidt en ungdom under 18 år vil ha rett til stipend fra lånekassen, er avhengig av inntekten og formuen til foreldrene/steforeldrene. Stipendet er med andre ord behovsprøvd - der foreldrene har midlere inntekter, kan stipend gis som støtte til utdanningen, mens der foreldrene har god økonomi, gis ikke slik støtte. All den tid stipendet fra lånekassen er ment å bidra til å sikre ungdom like muligheter mht utdanning, og er utmålt etter behov, finner jeg det ikke riktig å skulle betrakte stipendet som barnets inntekt som skal hensyntas ved bidragsfastsettelsen, med påfølgende reduksjon av foreldrenes lovpålagte økonomiske forsørgelsesansvar.
Jeg legger avslutningsvis til at det er barnet som har rett til bidraget. Er barnet under 18 år, skal bidraget utbetales til den barnet bor fast sammen med som forvalter bidraget på vegne av barnet. Dette er i samsvar med vergemålslovens bestemmelser. Jeg kan ikke se at det på generelt grunnlag er holdepunkter for å hevde at et fastsatt barnebidrag i tilfeller der Statens lånekasse yter stipend til utdanningen, rent faktisk vil innebære en understøttelse av bostedsforelderen personlig, og ikke barnet.