Skriftlig spørsmål fra Ola T. Lånke (KrF) til utenriksministeren

Dokument nr. 15:365 (2007-2008)
Innlevert: 07.12.2007
Sendt: 10.12.2007
Besvart: 18.12.2007 av utenriksminister Jonas Gahr Støre

Ola T. Lånke (KrF)

Spørsmål

Ola T. Lånke (KrF): UD skal ifølge Adesseavisen (6/12) ha bevilget 1 mill. kroner til identifisering og søk etter norske frontkjempere tilsluttet Waffen SS som falt i Karelen under krigen. Julius Paltiel, som selv overlevde konsentrasjonsleiren i Auschwitz, reagerer og viser bl.a. til at motstandsfolk som ble henrettet av tyskerne i 1945, fortsatt ligger uidentifisert i en senket båt i Trondheimsfjorden.
Har utenriksministeren forståelse for reaksjonen, og hva er begrunnelsen for å prioritere midler til denne undersøkelsen?

Begrunnelse

I Adresseavisens oppslag ble det dels vist til at staten nå bruker midler på å finne norske frontsoldater tilsluttet Waffen SS som falt i Karelen, der likene har blitt liggende uidentifisert fram til nå.
Samtidig viser den tidligere Auschwitz-fangen Julius Paltiel til at det fortsatt ligger en senket båt i Trondheimsfjorden med henrettede norske motstandsfolk som ble forsøkt skjult av tyskerne i 1945.
Julius Paltiel var en av de få norske jødene som overlevde oppholdet i konsentrasjonsleiren i Auschwitz. Han har selv opplevd SS-soldaters grusomheter.
Paltiel viser videre til at de samlede kostnader for å gjennomføre de aktuelle søk og identifiseringer, kan komme til å bli langt høyere før de er fullt ut gjennomført og er kritisk til at en skal prioritere dette lete- og identifiseringsprosjektet.

Jonas Gahr Støre (A)

Svar

Jonas Gahr Støre: Jeg vil aller først kort gjøre rede for bakgrunnen i denne saken: Våren 2005 ble det funnet levninger etter flere nordmenn i tysk tjeneste som falt ved Kaprolathøyden i Karelen. Dette førte til mange henvendelser fra pårørende. Henvendelsene dreide seg i hovedsak om bistand fra norske myndigheter til å sikre levningene en verdig begravelse og i noen tilfeller ønske om hjemsendelse til Norge.
En utredning i Utenriksdepartementets rettsavdeling konkluderte høsten 2005 med at Norge ikke har rettslige forpliktelser overfor Den russiske føderasjon, som arvtager etter Sovjetunionen, til å ta hånd om nordmenn som falt i tysk tjeneste på Østfronten. Utredningen konkluderte imidlertid med at rent humanitære hensyn til gjenværende pårørende 60 år senere kunne danne grunnlag for å bistå disse med å sikre en verdig gravlegging.
I mars 2007 besluttet departementet, bl.a. etter henvendelser fra pårørende, fra biskop Hagesæther i Bjørgvin og fra Kaprolatkomiteen under ledelse av professor Stein Ugelvik Larsen ved Universitetet i Bergen, å bistå pårørende og deres nettverk ut fra de nevnte humanitære hensyn.
Denne bistanden består av konsulær hjelp til pårørende som ønsker å hjemføre identifiserte levninger til Norge og administrativ bistand til pårørende i kontakt med russiske og tyske myndigheter. Dette er konsulærbistand på lik linje med det som ytes overfor pårørende av nordmenn som har omkommet i utlandet.
Det er ikke bevilget midler til noen deler av prosessen med hjemsendelse av levninger etter frontkjemperne. Dette må eventuelt bekostes av de pårørende selv. Volksbund Deutsche Kriegsgräberfürsorge har fra tysk side hovedansvar for identifisering og gravlegging av de døde frontkjemperne.
Et vesentlig moment i denne saken er identifisering av levningene. De pårørende som selv ønsker å foreta gravleggelse, vil være avhengig av at levningene etter deres pårørende blant frontkjemperne er identifisert. Kaprolatkomiteen og Universitetet i Bergen har derfor mottatt prosjektstøtte fra Utenriksdepartementet for å foreta DNA-identifisering av levningene og gjøre en feltundersøkelse i Kaprolatområdet for å sikre at ikke flere levninger ligger oppe i dagen. Denne støtten vil være et engangsbeløp begrenset oppad til 1 millioner kroner til dette ene prosjektet og gis som en del av bistanden til de pårørende til å få visshet omkring identiteten til slektninger.
Jeg har full forståelse for at dette sakskomplekset kan vekke følelser hos ofre eller slektninger av ofre for nazismens overgrep.
Norske myndigheters linje i denne saken er styrt utelukkende av humanitære hensyn til pårørende og innebærer ingen revurdering av statusen til de nordmenn som falt i tysk tjeneste eller fritak for det ansvar de måtte bære for sine handlinger.