Svar
Manuela Ramin-Osmundsen: Som nevnt i mitt svar på spørsmål nr. 363, jf. departementets brev datert 17.12.07, følger det av lov 8. april 1981 nr. 7 om barn og foreldre (barneloven) § 66 at begge foreldre har plikt til å bære "utgiftene til forsyting og til utdanning av barnet" etter deres økonomiske evne, når "barnet sjølv ikkje har midlar". Muligheten til å motta stipend fra Statens lånekasse for utdanning innebærer at ungdom som ønsker å gjennomføre et skoleår i utlandet, sikres muligheten til faktisk å kunne gjøre det, uavhengig av sin bakgrunn. Stipendet fra lånekassen bidrar således til finansiering av et slikt skoleår, men betyr ikke at barnets behov for forsørgelse og midler til det daglige underholdet som mat, klær etc., samtidig er dekket eller falt bort. Underholdsplikten etter barneloven innebærer at foreldre har plikt til å forsørge sine barn, uavhengig av om barnet oppholder seg i utlandet eller i Norge.
Når det gjelder selve fastsettelsen av størrelsen på barnebidraget, følger det av barneloven § 71 første ledd første punktum og forskrift 15. januar 2003 nr. 123 om fastsetjing og endring av fostringstilskot (fastsettelsesforskriften) § 3, at det skal tas utgangspunkt i hva barnets underhold koster, og at faste underholdskostnader (sjabloner) skal benyttes. I underholdskostnaden inngår utgifter som er forbundet med forsørgelse av barn i ulike aldersklasser, og sjablonene - som er beregnet med utgangspunkt i bl.a. offentlig statistikk - er ment å gi uttrykk for et alminnelig, forsvarlig kostnadsnivå. Det foretas ikke individuelle beregninger av underholdskostnader ved offentlig fastsettelse av barnebidrag, og de fastsatte sjablonene legges til grunn for bidragsfastsettelsen uavhengig av om barnet har et skoleopphold i utlandet eller ikke. Dette betyr at vurderingen av barnets behov for underhold er den samme uavhengig av om barnet går på skole et år i utlandet eller i Norge. Jeg gjør for øvrig oppmerksom på at utgifter til videregående skolegang, eller utenlandsopphold i forbindelse med slik skolegang, per i dag ikke inngår i underholdskostnadene. Dette forholdet er nærmere drøftet i St.meld. nr. 19 (2006-2007) Evaluering av nytt regelverk for barnebidrag, punkt 7.2.3.1 side 57, venstre spalte, nest siste avsnitt, og jeg henviser dit for utfyllende omtale. Barnebidrag er i utgangspunktet et privatrettslig anliggende, og partene står fritt til selv å avtale bidraget dersom de ønsker det, eventuelt med sjablonene som utgangspunkt. Slike private avtaler vil som oftest være bedre tilpasset den enkelte families situasjon enn det et offentlig regelverk kan klare.
Som nevnt i mitt svar på spørsmål nr. 363, er det barnet som har rett til bidraget, og når ikke annet er avtalt eller fastsatt, skal barnebidraget betales på forskudd hver måned til den barnet bor fast sammen med, jf. barneloven § 67 tredje ledd. Bostedsforelderen forvalter bidraget på vegne av barnet. Foreldrene kan imidlertid avtale at bidraget skal utbetales til barnet før det fyller 18 år. Dersom et barn under 18 år flytter for seg selv, kan bidraget utbetales til barnet når bostedsforelderen samtykker. Dersom det ikke gis slikt samtykke, må det foretas en vurdering av om bidraget skal utbetales til barnet; det er da et vilkår at det må antas at bidraget ellers ikke vil komme barnet til gode. For øvrig kan NAV lokalt i tilfeller der bidragsmottakeren ikke benytter bidraget til underhold av barnet, helst i samråd med overformynderiet, bestemme at andre skal motta bidraget på vegne av barnet. Dette er et svært alvorlig inngrep, og det må foreligge betydelig omsorgssvikt før det kan tas en slik beslutning.