Skriftlig spørsmål fra Svein Flåtten (H) til finansministeren

Dokument nr. 15:515 (2007-2008)
Innlevert: 23.01.2008
Sendt: 23.01.2008
Besvart: 30.01.2008 av finansminister Kristin Halvorsen

Svein Flåtten (H)

Spørsmål

Svein Flåtten (H): Skattedirektoratets retningslinjer for beskatning av arbeidsgivers dekning av elektronisk kommunikasjon har innført begrepet "innholdstjenester". Disse retningslinjer som bl.a. inneholder ekstra skatteplikt på oppringning til nummeropplysningen i tillegg til sjablonbeskatningen utgjør et betydelig og nesten ugjennomførlig merarbeid for arbeidsgiverne i tillegg til ekstrabeskatningen for arbeidstakerne.
Vil finansministeren vurdere endringer i regler eller lovverk som kan avhjelpe dette?

Kristin Halvorsen (SV)

Svar

Kristin Halvorsen: Det er ikke riktig slik det hevdes i spørsmålet fra representanten at Skattedirektoratet har innført begrepet "innholdstjenester". Dette er et etablert begrep som markerer et skille mellom elektroniske kommunikasjonstjenester og andre tjenester som leveres/betales ved hjelp av elektroniske kommunikasjonstjenester. I Forbrukerrådets retningslinjer for mobile innholdstjenester er dette definert slik:

"Med mobile innholdstjenester menes tjenester som for eksempel ringetoner, bilder, avstemninger eller chat som via offentlig telenett leveres til og benyttes ved hjelp av mobiltelefon (…). Betaling for tjenestene skjer enten umiddelbart gjennom trekk fra kontantkort eller etterskuddsvis gjennom telefonregning."

I forarbeidene til de nye reglene om beskatning av arbeidsgiverfinansiert elektronisk kommunikasjon ble det uttalt at "[f]remveksten av en rekke tjenester som kan kjøpes over telefon, gjør videre at det kan være behov for å skille i regelverket mellom bruk av telefonen til kommunikasjon og til forbruk av ulik art.", jf. Ot.prp. nr. 1 (2005-2006) s. 16.

På side 17 første spalte foreslår departementet videre at "[i]nnholdstjenster/betalingstjenester [] derimot []ikke reguleres av dette regelverket, men blir skattlagt som tidligere i tråd med de alminnelige reglene for skattepliktige naturalytelser. Dette vil eksempelvis gjelde overprisede tekstmeldinger og verdien av innholdstjenester som tv-sendinger, tilgang til programvare osv. som er inkludert i utgiftene til kommunikasjonstjenester."

Dette fremgår av Skattedirektoratets forskrift til skatteloven (tilføyd ved endring 23. mars 2006 av forskrift av 22. november 1999 nr. 1160) § 5-12-1 annet ledd, som lyder: "Levering av innholdstjenester, som for eksempel teletorg, overpriset sms/mms, databasetjenester, programvare, tv-sendinger og spill, omfattes ikke."

Det Skattedirektoratet gjorde høsten 2007, var å presisere ytterligere hva som menes med begrepet innholdstjenester, bl.a. ved å lage en liste med eksempler på vanlige tjenester.

Dette innebærer at arbeidsgiver må ta stilling til om en innholdstjeneste er pådratt som en tjenstlig utgift eller ikke. Eksempelvis vil en eiendomsmegler naturligvis kunne få skattefri utgiftsdekning for tjenstlig relevante informasjon fra eiendomsregisteret via mobiltelefonen, hvilket i noen kommuner har vært tilbudt som en teletorgtjeneste. Det samme gjelder tjenstlig relevante nummeropplysninger. Motsatt vil vel de fleste være enig om at det normalt ikke bør være anledning til skattefri dekning av til dels meget kostbare teletorgtjenester av klar privat karakter.

Innføringen av sjablonmodellen for beskatning av arbeidsgivers dekning av elektronisk kommunikasjon representerte en betydelig administrativ forenkling for arbeidsgiver, arbeidstaker og ligningsmyndigheter, ved at sjablonen legges til grunn automatisk for kommunikasjonstjenester. Arbeidstaker må nå kun dokumentere at han/hun har faktiske kostnader til elektronisk kommunikasjon som minst tilsvarer det arbeidsgiver dekker. Det er for eksempel ikke behov for å dokumentere forholdet tjenstlig/privat bruk.

På grunn av at innholdstjenester representerer svært ulike ytelser, både mht. verdi og art, er disse ikke egnet for sjablonbeskatning. Man kan heller ikke generelt fastslå om en type innholdstjeneste blir brukt for private eller tjenstlige formål. At disse ytelsene benyttes og/eller betales via en sjablonbeskattet kommunikasjonstjeneste, er derfor ikke tilstrekkelig grunnlag for å underlegge disse en sjablonordning. Følgelig må de alminnelige regler for naturalytelser eller utgiftsgodtgjørelse legges til grunn, slik som forutsatt i forarbeidene og i de vedtatte reglene. Jeg kan derfor ikke se at det er behov for en ny, særskilt vurdering av disse reglene nå.