Skriftlig spørsmål fra Elisabeth Røbekk Nørve (H) til fiskeri- og kystministeren

Dokument nr. 15:698 (2007-2008)
Innlevert: 25.02.2008
Sendt: 25.02.2008
Besvart: 03.03.2008 av fiskeri- og kystminister Helga Pedersen

Elisabeth Røbekk Nørve (H)

Spørsmål

Elisabeth Røbekk Nørve (H): Mattilsynet har pålagt Fjordlaks nedslakting av to millioner ørret for å minske faren for spredning av VHS-viruset. Selskapet har anket vedtaket og får støtte av professor Are Nylund ved Biologisk Institutt. Mattilsynet er selv ankeinstans og står på sitt.
Har Regjeringen kunnskap om hvilke konsekvenser VHS-viruset og dette vedtaket vil kunne få for annen sjømatnæring, og mener Regjeringen at Mattilsynet som ankeinstans til seg selv gir tilstrekkelig sikkerhet for vedtak med stor næringsmessig betydning?

Begrunnelse

VHS-viruset er en smittsom fiskesjukdom som ikke er påvist i Norge siden 1974. Frem til midten av 1980-tallet vart VHS-viruset sett på som en sjukdom som kun ramma regnbueørret og noen andre ferskvannsarter. I den senere tid har viruset blitt isolert fra flere marine arter.
I november 2007 ble det konstatert VHS-viruset i regnbueørret fra Fjordlaks Aqua sitt anlegg på Opshaugvik i Møre og Romsdal. Det ble funnet og innrapportert VHS-virus ved en egenkontroll den 22. november i fjor. Mattilsynet slo alarm, og satte i gang flere tiltak. Fjordlaks hevder at det dreier seg om en marin variant av viruset, som ikke er like farlig som den varianten som tidligere har ført til alvorlige sjukdomsutbrudd på regnbueørret i ferskvann.
Et av de store stridstemaene rundt ørreten hos Fjordlaks, er spørsmålet om VHS-varianten hos de marine fiskeartene i havet skal behandles på samme måte som for fisken i ferskvann og således slaktes slik Mattilsynet krever.
Anders Pedersen i Fjordlaks får støtte fra professor Are Nylund ved Biologisk Institutt i Bergen, når han sier at hans anlegg med en dødelighet på 0,02 promille viser at VHS-viruset som har smittet hans fisk ikke er farlig. Professor Nylund hevder ifølge Sunnmørsposten og Dagens Næringsliv (DN) at Mattilsynet har lagd sine egne problemer, og at de fikk panikk da viruset ble påvist. Han hevder videre at de er hundre prosent lojale mot Veterinærinstituttet og ikke villig til å høre på andre.
I mediene vises det til at de store mengdene sild som er kommet inn til Møre-kysten for å gyte også kan være bærer av VHS-viruset. Om ørreten har samme smitte som silden, er det nytteløst å slakte ørreten til Pedersen, sier Nylund.
Fjordlaks finner det derfor urimelig at mens silden fortsatt kan fanges, slaktes og brukes til menneskeføde, (sildeyngel spises også av torsk) har oppdrettere av annen marine fiskearter som ørret, fått pålegg fra Mattilsynet om nedslakting for å minske smittefaren.

Helga Pedersen (A)

Svar

Helga Pedersen: Sykdom er en risikofaktor i all biologisk produksjon, også havbruk. Myndighetenes rolle er å legge til rette for at næringa gjennom forebyggende tiltak kan forhindre og kontrollere sykdomsutbrudd, men i noen tilfeller også å gripe inn for å bekjempe sykdommer. God fiskehelse er en av forutsetningene for en bærekraftig vekst og utvikling i norsk havbruksnæring.

Norge er Europas største produsent av regnbueørret, og størsteparten av vår produksjon foregår i sjøen. Bare Hordaland har større regnbueørretproduksjon enn Møre og Romsdal. Nettopp derfor er det avgjørende at den sykdomssituasjonen vi har i Storfjorden håndteres slik at sykdommen ikke spres til andre oppdrettere.

Jeg vil innledningsvis klargjøre at vedtaket som Mattilsynet har gjort i denne saken er hjemlet i fiskehelseregelverket, som i EU/EØS bare forholder seg til oppdrettspopulasjoner og ikke til tilstanden i ville bestander. Hovedprinsippene i internasjonale standarder, og EU/EØS-regelverk, er at villfisk reguleres utelukkende ut i fra folkehelsemessige vilkår (hygieneregler), mens oppdrettsfisk reguleres både ut i fra fiskehelsemessige og folkehelsemessige vilkår.

Fiskesykdommen VHS (hemorrhagisk virusseptikemi), som også kalles Egtvedtsjuke, ble i november 2007 påvist i et oppdrettsanlegg med regnbueørret i Storfjorden, Møre og Romsdal. VHS er i Norge klassifisert som en A-sykdom, dvs. i gruppen av smittsomme dyresykdommer som medfører spesielt alvorlige økonomiske og økologiske konsekvenser. Smittestoffet er ikke farlig for mennesker.

En aktuell problemstilling i denne saken er hvordan de ulike undergruppene, såkalte genotyper, av VHS skal forvaltes. Jeg vil i den sammenheng peke på at ingen land så langt skiller mellom de ulike genotypene forvaltningsmessig. Mattilsynets forvaltning er således i overensstemmelse med de internasjonale standardene til Verdens dyrehelseorganisasjon (OIE) og EU/EØS-reglene på området.

Norge har gjennom EØS-avtalen fristatus for to alvorlige smittsomme fiskesykdommer, VHS og IHN (infeksiøs hematopoietisk nekrose). Fristatus gjør at vi kan stille strenge krav til import av levende fisk og rogn, og få enklere tilgang til markeder som har tilsvarende strenge krav i forhold disse sykdommene. Vi har som mål å opprettholde denne fristatusen for de øvrige delene av landet, samt å gjenopprette den raskest mulig for det aktuelle området i Storfjorden.

De siste 15 årene er det gjennomført et omfattende og kontinuerlig overvåkingsprogram for VHS for å opprettholde fristatus. Det blir hvert år tatt ut prøver fra halvparten av alle oppdrettsanlegg med laks, regnbueørret og piggvar. Siden programmet startet, er det ikke påvist VHS-virus i norsk oppdrettsnæring, selv om det VHS-virus har vært tilstede i villfisk hele tiden.

Irland og Storbritannia har også fristatus for VHS. På nitti-tallet hadde begge landene utbrudd av VHS i oppdrettsanlegg i sjø som ble bekjempet ved utslakting, slik Mattilsynet nå legger opp til. Selv om VHS-viruset forekommer i vill-fisk i Nordsjøen har Irland og Storbritannia klart å gjenopprette fri-status for sykdommen.

Når det gjelder spørsmålet om klagebehandlingen i Mattilsynet, vil jeg vise til de forutsetninger som lå til grunn da Stortinget gjorde vedtak om ny matreform, jfr. Ot. prp nr. 100 (2002-2003) Om lov om matproduksjon og mattrygghet mv. (matloven). Da matloven ble fremmet av regjeringen Bondevik-II i 2003, ble det lagt til grunn at Mattilsynet skulle organiseres på en slik måte at det ga økt faglig uavhengighet fra matdepartementene, og at matdepartementene som hovedregel ikke skulle overprøve eller instruere Mattilsynet i enkeltsaker. Den løpende forvaltningen av regelverket skulle overlates til Mattilsynet, bl.a. fordi fagskjønnet i slike saker vil være sterkt fremtredende. Dette er også i samsvar med St.meld. nr. 17 (2002-2003) Om statlige tilsyn. Forslaget om prinsippene for vedtak og klagesaksbehandling i Mattilsynet, fikk enstemmig tilslutning ved Stortingets behandling av matloven. Mattilsynets organisering og klagebehandling er således i samsvar med forutsetningene i Ot.prp. nr. 100. Klage på vedtak fattet av distriktskontoret, behandles etter vanlige forvaltningsmessige prinsipper og går til regionkontoret. Klage på vedtak i saker der førsteinstansbehandlingen foretas av regionkontoret, behandles av hovedkontoret.