Skriftlig spørsmål fra Martin Engeset (H) til arbeids- og inkluderingsministeren

Dokument nr. 15:743 (2007-2008)
Innlevert: 04.03.2008
Sendt: 05.03.2008
Besvart: 12.03.2008 av arbeids- og inkluderingsminister Bjarne Håkon Hanssen

Martin Engeset (H)

Spørsmål

Martin Engeset (H): Som følge av NAV-reformen har brukere som oppsøker Arbeids- og velferdsetetaten med behov for hjelp, nå lovfestet rett til å be om en individuell plan.
Har statsråden oversikt over hvor stor andel av dem som etter loven faktisk har krav på en individuell plan, som faktisk får det pr. i dag, og om en slik oversikt ikke finnes; vil statsråden ta intitiativ til at det utarbeides en slik oversikt, og når kan Stortinget ev. vente å få seg forelagt en oversikt over bruken av individuell plan?

Begrunnelse

Innfasingen av NAV-reformen er nå halvveis. Hittil har mye oppmerksomhet vært rettet mot den organisatoriske sammenslutningen mellom de tidligere etatene for trygd og arbeidsformidling til en etat, og samarbeids- og samlokaliseringsprosjekter mellom den nye etaten om de kommunale sosialtjenestene. NAV-reformen er likevel først og fremst en innholdsreform, som skal skape mer brukervennlighet, mer individuell tilpasning, skreddersøm og raskere hjelp til dem som har behov for det. Et viktig virkemiddel i så henseende er at hver bruker nå etter loven har rett til en individuell plan for oppfølging og utvikling.
Oppslag i TV2 16. februar og i Dagbladet 18. februar d.å. skildrer historier hvor brukere av velferdstjenester ikke møtes med den forventede hjelp, verdighet eller respekt. Av det undertegnede kan oppfatte av disse oppslagene, har hjelpeapparatets oppfølging av Stortingets vedtak og forutsetninger når det gjelder skreddersøm og individuell plan, så langt ikke kommet skikkelig i gang.
I en interpellasjonsdebatt den 7. februar d.å. utfordret undertegnede statsråden på om det finnes en oversikt over hvordan bruken av individuell plan etter loven i dag virker. Statsrådens svar var at han ville ta med problemstillingen til departementet og undersøke om noen slik dokumentasjon finnes. Da dette er en særdeles viktig del av NAV-reformen og i arbeidet for å gi mennesker hjelp og en ny sjanse, bør statsråden i tillegg forplikte seg til å utarbeide slik dokumentasjon dersom den ikke alt finnes. Dette vil være et viktig styringsredskap overfor Arbeids- og velferdsetaten, og det vil også være en suksessindikator når det gjelder gjennomføring av den innholdsmessige NAV-reformen.

Bjarne Håkon Hanssen (A)

Svar

Bjarne Håkon Hanssen: Arbeids- og velferdsforvaltningsloven § 15 og sosialtjenesteloven § 4-3a gir personer som har behov for langvarige og koordinerte tjenester rett til å få utarbeidet en individuell plan. Deltakere på kvalifiseringsprogram vil iht. sosialtjenesteloven § 5A-5 ha rett til en individuell plan uavhengig av om de har behov for langvarige og koordinerte tjenester.
Det finnes ingen oversikt over hvor mange brukere som har rett til en individuell plan.
Behovet for en individuell plan vil gjerne avdekkes underveis i samarbeidet mellom NAV-kontoret og brukeren. Formålet med en individuell plan er å samordne og koordinere arbeidsrettede tiltak, aktivitetstiltak, helsetjenester, boligtiltak og veiledning av ulik art. Forvaltningen skal da tilby en slik samlende plan og utarbeide denne hvis brukeren sier seg enig. Frivillighet er her et grunnleggende prinsipp, da en individuell plan både forutsetter informasjonsutveksling mellom samarbeidende instanser og aktiv medvirkning av brukeren i oppfølging av planen. Målet er at individuell plan skal tilbys til alle som har behov for langvarige og koordinerte tjenester.
Departementet sendte 13. desember 2007 på høring et forslag om at alle som henvender seg til arbeids- og velferdsforvaltningen, og som ønsker eller trenger bistand for å komme i arbeid, skal ha rett til å få vurdert sitt bistandsbehov og plikt til å medvirke til dette i form av en arbeidsevnevurdering. Arbeidsevnevurderingene vil etter mitt syn også bli et viktig redskap for å identifisere personer som har behov for langvarige og koordinerte tjenester fra arbeids- og velferdsforvaltningen. Jeg tar sikte på å fremme et lovforslag om rett og plikt til arbeidsevnevurderinger for Stortinget i vår. Departementet jobber dessuten med å lage en utfyllende forskrift til arbeids- og velferdsforvaltningslovens bestemmelse om retten til individuelle planer. Denne vil bli et nyttig hjelpemiddel i arbeids- og velferdsforvaltningens arbeid med individuelle planer. Det er derfor grunn til å anta at den vil bidra til å intensivere arbeidet og dermed øke antallet individuelle planer, og jeg legger til grunn at individuelle planer som blir utarbeidet av NAV-kontoret da også vil bli registrert i arbeids- og velferdsetatens systemer.
Jeg er også svært opptatt av at brukeren skal delta aktivt i utarbeidelsen av planen, at den skal være innholdsmessig god og at planen faktisk blir fulgt opp. Sosial- og helsedirektoratet arrangerer i disse dager seks regionale konferanser som primært retter seg mot de aktørene som har ansvar for at det blir utarbeidet individuelle planer. Jeg har stor tro på at slike tiltak vil bidra til å få opp antallet individuelle planer.
Jeg minner også om at det i dag, i tillegg til de planene som heter individuell plan, også finnes en rekke andre individuelt utformede planer for oppfølging av brukerne som er viktige for brukerne. I høringsnotatet som ble fremmet 13. desember i fjor (med forslag om arbeidsavklaringspenger og å innføre rett/plikt til arbeidsevnevurdering og aktivitetsplaner), ble det foreslått at flere av disse skal slås sammen og at brukere som har behov for bistand for å komme i arbeid skal ha rett og plikt til å delta i utformingen av en konkret plan (aktivitetsplan) for hvordan de skal nå dette målet.
Departementet varslet i høringsnotatet av 13. desember 2007 at det vil bli foretatt en samlet gjennomgang av regelverket om planer som arbeids- og velferdsforvaltningen administrerer. Departementet tar sikte på å sette dette arbeidet i gang høsten 2008.
I denne forbindelse vil det også være naturlig å se nærmere på hvordan en best kan sikre at de brukerne som har behov for bistand, får planer som sikrer god samlet oppfølging.