Skriftlig spørsmål fra Åse Michaelsen (FrP) til forsknings- og høyere utdanningsministeren

Dokument nr. 15:818 (2007-2008)
Innlevert: 13.03.2008
Sendt: 14.03.2008
Besvart: 27.03.2008 av forsknings- og høyere utdanningsminister Tora Aasland

Åse Michaelsen (FrP)

Spørsmål

Åse Michaelsen (FrP): Representanter fra den rød-grønne regjeringen har flere ganger antydet at forskere som er uenig med FNs klimapanel, er kjøpt og betalt. Dette er en alvorlig anklage som innebærer at norske forskere/professorer i realiteten beskyldes for å være korrupte. Et slikt rykte er ikke norsk høyere utdanning tjent med.
Er statsråden enig med sine regjeringskollegaer i at forskere som er kritisk til FNs klimapanel må ansees å være kjøpt og betalt, og hvordan bør i så fall akademia/forskningsmiljøene forholde seg til disse personene?

Begrunnelse

I sin tale til SVs landsmøte 2007 harselerte partileder Kristin Halvorsen med forskere som er kritisk til FNs klimapanel, og avviste deres arbeid med begrunnelsen at de fikk støtte fra ExxonMobil (eller andre selskap som SV ikke hadde fått kjennskap til ennå). Statsministeren brukte tilsvarende retorikk i en debatt på Tabloid 24. april 2007.
I klimadebatten på Stortinget 4. mars 2008 så vel som i en kronikk i Aftenposten samme dag, påpekte SVs Inga Marte Thorkildsen at mange kritiske forskere er kjøpt og betalt av amerikanske oljeselskaper.
Dette er en grov påstand. I realiteten hevder man at slike forskere lar seg korrumpere, og at deres forskning ikke skal tas alvorlig. Dersom Regjeringens medlemmer faktisk mener dette, så burde den naturlige reaksjon være umiddelbart å fjerne slike korrupte personer fra norske universitet og høgskoler. Kongeriket Norge kan ikke være bekjent av at den oppvoksende generasjon undervises av korrupte fagfolk som lar sine forskningsresultat påvirkes av økonomisk egeninteresse.
Derimot håper jeg at statsråden i sitt svar vil legge vekt på viktigheten med kritisk forskning, også når man går imot det politisk korrekte. Ved å stille kritiske spørsmål ved etablerte sannheter, driver man forskning framover og gir ny innsikt. Sågar må forskning som finansieres av bedrifter med økonomisk interesse av en bestemt konklusjon vurderes seriøst, skjønt gjerne med et spesielt kritisk blikk.
Jeg mener vi bør være stolt av å ha professorer og akademikere som våger å stille spørsmål. Det må være kvaliteten på deres argumenter og vitenskapelige arbeid som legges til grunn når man skal vurdere/bevise hvem som har rett, ikke om det passer med et politisk synspunkt, slik ovennevnte politiske uttalelser bærer preg av.

Tora Aasland (SV)

Svar

Tora Aasland: La meg først slå fast det selvfølgelige; naturligvis mener verken jeg eller mine regjeringskollegaer at forskere som er kritiske til FNs klimapanel må ansees å være korrupte.

Mitt svar på dette spørsmålet vil ta utgangspunkt i forskningens rolle og prinsippene for god vitenskapelig praksis. Forskning skal bidra til å utvikle kunnskap, erkjennelse og teknologi, den skal utfordre etablerte oppfatninger og gi grunnlag for å ta stilling til nye fenomener. Kunnskapen er både et mål i seg selv og et viktig premiss for samfunnsutvikling, beslutninger og prioriteringer. Derfor er det avgjørende at det er stor bredde i de faglige tilnærmingene og perspektivene og at disse prøves ut og brytes mot hverandre gjennom faglig diskusjon og begrunnet kritikk fra fagfeller.

Det er også avgjørende at vi kan ha tillit til at forskningen holder høy faglig og etisk kvalitet. Forskersamfunnet har selv et viktig ansvar for å sikre kvalitet, redelighet og uavhengighet gjennom åpen faglig diskusjon, et konstant fokus på forskningsetiske spørsmål og gjennom gode kvalitetssystemer.

Når publisering i anerkjente tidsskrifter gir prestisje og anerkjennelse, er det fordi tidsskriftene stiller høye krav til vitenskapelig metode og praksis. Ut fra et ufravikelig krav om at forskningsresultater skal kunne reproduseres for å ansees som gyldige, har tidsskriftene et system med peer review, der høyt kompetente og uavhengige fagfeller vurderer metoder og analyser. Mange anerkjente tidsskrifter krever også oversikt over hvem som har finansiert forskningen og en egenerklæring om at involverte forskere ikke har egeninteresser knyttet til utfallet av forskningen.

I fjor vedtok Stortinget en lov som sikrer at Norge har et system som kan forebygge og behandle saker om uetisk og uredelig forskning. Vi har i mange år hatt et system med regionale komiteer for medisinsk forskningsetikk og nasjonale forskningsetiske komiteer. Nå er dette systemet lovfestet, samtidig med at det er supplert med et eget nasjonalt utvalg som skal granske saker der det er mistanke om fusk. Dette utvalget kan bistå institusjonene i spesielt vanskelige saker.

Etter at FNs klimapanel presenterte sin rapport har panelets metoder og konklusjoner vært diskutert i ulike fora, og ikke minst i mediene. Det er bred tillit internasjonalt til hovedkonklusjonene i rapporten fra FNs klimapanel. Som i all annen forskning, og som klimapanelet selv påpeker, er det knyttet en viss usikkerhet til resultatene. Det fins seriøse forskere som reiser begrunnede, kritiske spørsmål og som selv bidrar med viktig forskning. Dette anser jeg som konstruktivt og nyttig. Faglig usikkerhet og diskusjon til tross; FNs klimarapport bygger på seks års arbeid utført av hundrevis av forskere, den er det viktigste tilgjenglige vitenskapelige grunnlaget vi har i dag for å utvikle vår egen klimapolitikk.

Gjennom klimaforliket ble alle partiene på Stortinget unntatt Fremskrittspartiet enige om å styrke klimaforskningen. Bakgrunnen for dette var nettopp erkjennelsen av behovet for mer kunnskap både om hvordan klimaet utvikler seg og hva som forårsaker endringene, om konsekvenser og behov for tilpasninger og ikke minst hvordan vi kan redusere utslippene av klimagasser. Denne viljen til å utvikle ny kunnskap er avgjørende for at vi kan videreutvikle beslutningsgrunnlaget for en framtidsrettet klimapolitikk.