Skriftlig spørsmål fra Olav Gunnar Ballo (SV) til arbeids- og inkluderingsministeren

Dokument nr. 15:821 (2007-2008)
Innlevert: 14.03.2008
Sendt: 14.03.2008
Besvart: 27.03.2008 av arbeids- og inkluderingsminister Bjarne Håkon Hanssen

Olav Gunnar Ballo (SV)

Spørsmål

Olav Gunnar Ballo (SV): FNs konvensjon om rasediskriminering slår i artikkel 1 fast at det med rasediskrimering også er ment diskriminering basert på etnisk opprinnelse. Norge har sluttet seg til konvensjonen i 1970.
Hvordan vurderer statsråden konvensjonsteksten opp mot finnmarksloven, der etnisk diskriminering nå foregår i økende grad, ved at Sametinget gis beslutningsmyndighet for spørsmål som berører hele befolkningen i Finnmark, men der bare 11% av befolkningen har stemmerett til det besluttende organet?

Begrunnelse

I finnmarksloven vises det i §3 til ILO-konvensjon nr 169 om urfolk, som Norge ratifiserte i 1990. I nevnte konvensjon heter det blant annet at den omfatter de som "...nedstammer fra folk som bebodde landet eller en geografisk region som landet hører til.... da de nåværende statsgrenser ble fastlagt."
Dette, sammen med det forholdet at i finnmarksloven er Sametinget gitt enerett til å vedta retningslinjer for endret bruk av utmark, gjør at finnmarkslovens beslutningsmyndighet knyttes opp til etnisk tilhørighet for det besluttende organet. En bestemt gruppe er i lovs form blitt tildelt ekstraordinær politisk makt på bakgrunn av avstamning. I FNs konvensjon om rasedisriminering fra 1965 som Norge sluttet seg til i 1970 heter det i artikkel 1: "I denne konvensjon betyr uttrykket "rasediskriminering" enhver forskjellsbehandling, utelukkelse, innskrenkning eller begunstigelse på grunn av rase, hudfarge, avstamning eller nasjonal eller etnisk opprinnelse hvis formål eller virkning er å oppheve eller begrense anerkjennelsen av nytelsen eller utøvelsen på like fot av menneskerettighetene og de grunnleggende friheter på det politiske, økonomiske, sosiale, kulturelle eller hvilket som helst område av det offentlige liv." FN-konvensjonen er altså entydig på at "enhver forskjellsbehandling, utelukkelse, innskrenkning eller begunstigelse på grunn av ... etnisk opprinnelse" er å regne som rasediskriminering.
Etter undertegnedes vurdering kommer finnmarksloven i konflikt med FNs konvensjon om rasediskrimering fordi den aktivt dikrinerer med utgangspunkt i etnisitet. Det mindretallsvernet som er gitt i ILO-konvensjon nummer 169 er etter undertegnedes syn ikke en samtidig rett til diskriminering av flertallet, slik finnmarksloven legger opp til.

Bjarne Håkon Hanssen (A)

Svar

Bjarne Håkon Hanssen: Samenes rettsstilling i Norge har sitt grunnlag blant annet i folkerettens regler om vern av minoriteter og urfolk. I denne sammenheng er FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter artikkel 27 om minoriteters rett til å dyrke sin kultur og ILO-konvensjon nr. 169 om urfolk og stammefolk i selvstendige stater særlig sentrale. Også de internasjonale konvensjoner som forplikter statene til å sikre ikke-diskriminering er relevante for samene.

Folkerettens regler om urfolk og minoriteter var et viktig grunnlag for vedtakelsen av finnmarksloven. Det var også et viktig hensyn under arbeidet med loven at alle grupper i Finnmark skulle sikres tilgang til utmarksressursene. I finnmarksloven er det derfor gjennomført likebehandling av alle som bor i samme område, uten at det skilles på grunnlag av etnisk tilhørighet.

Sametinget og Finnmark fylkesting er i loven gitt myndighet til hver å oppnevne tre medlemmer til styret i Finnmarkseiendommen. Sametinget er i tillegg gitt myndighet til å fastsette retningslinjer for vurdering av samiske hensyn ved endret bruk av utmark. Styresammensetningen i grunneierorganet og ordningen med Sametingets retningslinjer er begrunnet ut fra samenes tradisjonelle bruk av utmark i Finnmark og de krav folkerettens regler stiller til statlig anerkjennelse av slik bruk.

Prinsippet om ikke-diskriminering er blant annet fastslått i FNs konvensjon om avskaffelse av alle former for rasediskriminering. Etter konvensjonens artikkel 1 vil handlinger eller unnlatelser som har skjedd på grunn av visse kriterier som "rase", hudfarge, avstamning eller nasjonal eller etnisk opprinnelse, rammes av et forbud mot diskriminering. Saklig forskjellsbehandling, der midlene som benyttes for å oppnå et legitimt formål, står i forhold til målet, vil ikke bli rammet av forbudet mot diskriminering. Sametingets myndighet til å oppnevne representanter til styret i Finnmarkseiendommen, samt at loven gir Sametinget myndighet til å vedta retningslinjer for vurdering av samiske hensyn ved endret bruk av utmark, vil være en slik saklig begrunnet forskjellsbehandling.

Jeg finner også grunn til å understreke at FNs rasediskrimineringskomité (CERD), i behandlingen av Norges 17. og 18. rapport om gjennomføring av rasediskriminerings-konvensjonen, uttaler seg positivt om vedtakelsen av finnmarksloven og de prosedyrer loven etablerer for å sikre samenes rett til deltakelse i forvaltning av land og naturressurser. På denne bakgrunn er jeg uenig med representanten Olav Gunnar Ballo når han hevder at det gjennom Finnmarksloven skjer etnisk diskriminering.

Vedlegg til svar:

http://www2.ohchr.org/english/bodies/cerd/docs/CERD.C.NOR.CO.18-new.pdf