Skriftlig spørsmål fra Ivar Kristiansen (H) til utenriksministeren

Dokument nr. 15:916 (2007-2008)
Innlevert: 09.04.2008
Sendt: 09.04.2008
Rette vedkommende: Landbruks- og matministeren
Besvart: 16.04.2008 av landbruks- og matminister Terje Riis-Johansen

Ivar Kristiansen (H)

Spørsmål

Ivar Kristiansen (H): Norsk reindriftsnæring har i dag problemer med sin samhandling med Sverige, fordi tidligere avtaler om utveksling av beiteområder mellom landene ikke lenger eksisterer. Problemet, som særlig rammer utøvere i Troms og Nordland, kan neppe ansees kun å utgjøre et bilateralt forhold mellom Norge og Sverige, men i like stor grad urfolks rettigheter i forbindelse med utøvelse av sin næringsvirksomhet.
Hva kan utenriksministeren bidra med for å løse beiteproblemene som reidriftsnæringen har i grenseområdene i nord?

Begrunnelse

Uavklarte beiterettigheter for reindriftsnæringen skaper vansker og konflikter. Næringen har økt i omfang særlig i Troms. Flere utøvere har flyttet sin aktivitet fra Finnmark og lenger sør. Disse utøverne rammes særlig. Næringen har et sterkt behov for å få på plass langsiktighet i forbindelse med rettighetsspørsmålene, samtidig som langsiktige avtaler vil bidra til å redusere konfliktnivået i beiteområdet særlig i grenseområdene i nord. En løsning på konflikten må sannsynligvis også sees i et urfolksperspektiv.

Terje Riis-Johansen (Sp)

Svar

Terje Riis-Johansen: Virketiden for konvensjon av 9. februar 1972 mellom Norge og Sverige om reinbeite løp ut 1. mai 2002. De to land ble imidlertid enige om at konvensjonen skulle forlenges i tre år i påvente av at en ny konvensjon skulle bli framforhandlet.

Det ble i april 2003 igangsatt slike forhandlinger mellom Norge og Sverige om en ny reinbeitekonvensjon. Disse forhandlingene ble imidlertid avsluttet høsten 2004 uten at man var kommet fram til noen løsning.

På svensk side ble det inntatt det standpunkt at 1972-konvensjonens virketid ikke skulle forlenges ytterligere. Man la til grunn at Lappekodisillen fra 1751 skulle regulere den grenseoverskridende reindriften så lenge en ny konvensjon ikke var på plass.

På norsk side fant man det ikke forsvarlig å forvalte den grenseoverskridende reindriften etter Lappekodisillen alene uten tilleggsbestemmelser i nasjonal lovgivning. Slike tilleggsbestemmelser ble ansett nødvendige av forskjellige årsaker, ikke minst av hensyn til den norske reindriften. Man valgte derfor på norsk side å videreføre den rettstilstand som var blitt etablert gjennom 1972-konvensjonen, som en midlertidig ordning i påvente av en ny konvensjon. Det vises til lov 9. juni 1972 nr. 31 med endringer ved lov 17. juni 2005 nr. 100, jf. ot.prp. nr. 75 (2004-2005). Dette innebærer at svenske reindriftssamer skulle ha tilgang til de samme beiteområdene i Norge som under 1972-konvensjonens gyldighetstid.

I desember 2005 ble forhandlingene tatt opp igjen, og med grunnlag i et nytt felles mandat. Forhandlingene er nå inne i en sluttfase. Det er et siktemål med konvensjonsforhandlingene å få på plass et tidsmessig regelverk for den grenseoverskridende reindriften som kan legge til rette for langsiktighet og bærekraft for reindriften i begge land.

Jeg er kjent med at det i denne mellomfasen har vært en rekke vanskeligheter for den norske reindriften. Dels har dette hatt sammenheng med at enkelte svenske samebyer ikke har villet forholde seg til de bestemmelser som gjelder på norsk side, og dels har det hatt sammenheng med at de svenske samebyene i betydelig utstrekning har utestengt norsk reindrift fra områder som den norske reindriften har brukt under 1972-konvensjonens virketid.

Norsk forvaltning har fulgt dette opp i henhold til gjeldende norske bestemmelser, blant annet gjennom utdrivningsvedtak. Når det gjelder utestengningen av norsk reindrift i Sverige, har forholdet vært tatt opp med svenske myndigheter uten at dette har gitt resultater. Ettersom Sverige ikke har noen annen lovgivning på dette felt enn Lappekodisillen, er det de svenske samebyene som avgjør om, og i hvilken utstrekning norske reindriftsutøvere får adgang til beite i Sverige. Det har derfor på norsk side vært avsatt økonomiske midler til avbøtende tiltak, som for eksempel fôring. Denne situasjonen er på alle måter beklagelig, og det er derfor viktig at vi så snart som mulig får på plass en ny konvensjon mellom de to land.