Skriftlig spørsmål fra Lise Christoffersen (A) til arbeids- og inkluderingsministeren

Dokument nr. 15:933 (2007-2008)
Innlevert: 10.04.2008
Sendt: 11.04.2008
Besvart: 17.04.2008 av arbeids- og inkluderingsminister Bjarne Håkon Hanssen

Lise Christoffersen (A)

Spørsmål

Lise Christoffersen (A): Spørsmålet gjelder praktisering av regelverket for yrkesrettet attføring for en 37 år gammel bussjåfør i mitt hjemfylke. Pga. yrkesskade etter en trafikkulykke i 2001, har hun jobbet 50 pst. og fungerer bra i denne stillingsbrøken. 50 pst. uførepensjon er foreløpig avslått fordi funksjonsevnen ikke er vurdert godt nok. Hun har i stedet fått rehab/attføring fra 1.3.2008 til 31.1.2010 og må si fra seg jobben som bussjåfør, uten at hun vet utfallet av attføringen.
Kan dette være riktig eller absolutt nødvendig?

Begrunnelse

Sjåføren har henvendt seg til meg, fordi hun føler seg usikker på framtida (har også 1 barn) og ikke helt vet hva hun skal gjøre. Hun ble attført til sjåføryrket i 1999 pga. leddgikt. Hun jobbet full tid helt fram til ulykken. Hun trives som bussjåfør, har prøvd å komme tilbake i full jobb, men får problemer ved større stillingsbrøk enn 50 pst. Behandling for yrkesskaden er avsluttet fordi den ikke hadde effekt. Hun vil veldig gjerne fortsette i jobben på halv tid, men trenger inntekter utover dette.
Pga. NAVs krav til henne om funksjonsevnevurdering på heltid, har hun fått permisjon ett år. Deretter mister hun jobben hvis hun ikke er tilbake. Det er hun ikke, siden attføringsløpet strekker seg over nesten to år. Hvorfor hun ikke kan fortsette i den jobben hun har og vurdere arbeidsevne for de resterende 50 pst. på halv tid, virker uforståelig. Under aktiv sykmelding etter ulykken utførte hun f.eks kontorarbeid for nåværende arbeidsgiver. Det burde være mulig å få til et lignende opplegg med uttesting av resterende arbeidsevne i annet yrke, enten hos arbeidsgiver (IA-opplegg) eller på annen måte, samtidig som hun fortsetter i jobben hun har, i stedet for AMO-kurs på heltid. Vi vet at jo lenger folk er borte fra det ordinære arbeidslivet, jo større er sjansen for at de ikke kommer tilbake. Da virker det underlig å ta folk ut av en ordinær jobb og inn på tiltak. Alternativt mått NAV kunne greie å teste arbeidsevne i løpet av det året hun har permisjon, slik at hun ikke risikerer å stå uten både jobb og stønad når attføringen er over.
NAV mener hun ikke lenger egner seg som bussjåfør pga. yrkesskaden. Det mener ikke arbeidsgiver, og hun har fortsatt førerkort, så det må i hvert fall være delte meninger om den saken. Slik regelverket her er praktisert, må hun altså si opp en jobb hun har, for å vurderes mot annen jobb, uten at noen nå vet hva den vurderingen vil konkludere med. Samtidig har hun følt seg presset til å gå inn i attføring på NAVs premisser. Hvis hun ikke sier fra seg sjåførjobben, må hun klare seg videre i livet på halv jobb og halv inntekt uten noen bistand fra NAV.
Opplegget fra NAV virker veldig firkantet. Det er vanskelig å få øye på de individuelle vurderingene som er lagt til grunn her, bortsett fra NAVs ensidige konklusjon om at jobb og helseplager er uforenlige. Det er forståelig at hun opplever det som et press å leve med usikkerhet over lang tid, og at hun synes det er leit å måtte si fra seg en jobb hun trives i. Når vi i nytt system skal se den enkeltes muligheter og vektlegge folks ønsker, virker denne praksisen urimelig. Spørsmålet er om den, gitt dagens regelverk, er helt nødvendig, eller om det er mulig å løse dette på en måte som gjør at hun kan beholde jobben sin.
Med til historien hører at NAV Ringerike anbefalte å søke halv uførepensjon, mens forvaltningsenheten avslo. Medisinsk og annen behandling er forsøkt uten å ha effekt. Hun er derfor naturlig nok redd for at den endelige vurderingen skal konkludere med at det ikke er restarbeidsevne utover 50 pst. Da er hun dårligere stilt enn hun var før attføringen startet, det motsatte av intensjonen med attføring, enten vi ser på dagens eller morgendagens regelverk.

Bjarne Håkon Hanssen (A)

Svar

Bjarne Håkon Hanssen: Det er en forutsetning for å få innvilget yrkesrettet attføring at brukeren, sammen med Arbeids- og velferdsetaten, kommer fram til en hensiktsmessig plan som kan føre fram til et arbeid som er forenlig med brukerens helsemessige forutsetninger, og som kan bli en varig løsning. Det er i utgangspunktet ikke noe i veien for å kombinere attføringstiltak med 50 pst. stilling. Dette forutsetter imidlertid at begge aktivitetene støtter opp om målet med attføringen.
Arbeids- og velferdsdirektoratet har på generelt grunnlag opplyst at det er et mål for etaten å finne fram til løsninger som så langt det er mulig imøtekommer den enkelte brukers ønsker og behov. De er i lys av målsettingene for IA-samarbeidet opptatt av at bedriftsinterne løsninger undersøkes grundig før man ev. går over til en plan som er rettet mot det åpne arbeidsmarkedet. De peker videre på at det i mange tilfeller vil være vanskelig å gjennomføre attføring parallelt med yrkesaktivitet av et visst omfang. Det sentrale spørsmålet er ifølge direktoratet om det er mulig å finne fram til tiltak som er så fleksible at de lar seg kombinere med arbeidsaktivitet. De viser videre til at det i så fall også må vurderes om det er heldig å kombinere tiltak med en arbeidsaktivitet som i utgangspunktet anses å utgjøre en helsemessig belastning og at dette er vurderinger som må gjøres i samråd med brukeren.
Jeg slutter meg til Arbeids- og velferdsdirektoratets generelle vurderinger. Jeg vil imidlertid tilføye at vi her snakker om vanskelige vurderinger, og minne om at personer som er misfornøyde med de vurderingene som er gjort i en konkret sak har mulighet for å påklage arbeids- og velferdsetatens vedtak til NAV Klage og anke.