Skriftlig spørsmål fra Torbjørn Hansen (H) til fornyings- og administrasjonsministeren

Dokument nr. 15:942 (2007-2008)
Innlevert: 11.04.2008
Sendt: 14.04.2008
Besvart: 18.04.2008 av fornyings- og administrasjonsminister Heidi Grande Røys

Torbjørn Hansen (H)

Spørsmål

Torbjørn Hansen (H): Regjeringen vedtok i forskrift fra 01.03.08 innføring av krav til lønns- og arbeidsvilkår i offentlige kontrakter. Da forskriften var på høring, var det uklart hvorvidt denne er holdbar i forhold til EØS-avtalen, og det pågikk en sak for EF-domstolen (C-348/06 Dirk Rüffert). Nå er dom avsagt og forskriften Regjeringen vedtok er etter alt å dømme ulovlig.
Hva er Regjeringens vurdering av dette, når vil forskriften bli trukket tilbake og hvorfor avventet ikke Regjeringen domsavsigelse før forskriften ble iverksatt?

Begrunnelse

Forskriften har hjemmel i Ot.prp. 7 (2007-2008), jf. Innst. O. nr. 24.

En samlet opposisjon stemte imot forslaget, særlig begrunnet i at det var uklokt å vedta dette når Regjeringen ved Justisdepartementet slo fast at endringen kan være i strid med EØS-avtalen.

Heidi Grande Røys (SV)

Svar

Heidi Grande Røys: Bakgrunnen for spørsmålet er avgjørelsen fra EF-domstolen i sak C-346/06, Dirk Rüffert, avsagt 3. april 2008. I dommen kom EF-domstolen til at en lov gitt av den tyske delstaten Niedersachsen strider mot EF-traktaten artikkel 49 om den frie bevegelighet av tjenester og utsendingsdirektivet 96/71/EF.

Spørsmålet fra representanten begrunnes med at forskriften om lønns- og arbeidsvilkår i offentlige kontrakter etter alt å dømme er ulovlig. Jeg oppfatter at det er flere spørsmål som ikke blir behandlet i dommen, og at faktum i dommen på flere punkter skiller seg fra forholdene i Norge.

Eksempelvis ble endringen i lov om offentlige anskaffelser og forskrift om lønns- og arbeidsvilkår i offentlige anskaffelser gitt for å gjennomføre ILO-konvensjon nr. 94 om arbeidsklausuler i offentlige arbeidskontrakter. ILO-konvensjonen er i tillegg til Norge, ratifisert av mer enn 60 land, herunder ni EU-land. Tyskland har ikke ratifisert ILO-konvensjonen. EF-domstolen måtte dermed ikke ta stilling til forholdet mellom ILO-konvensjonen og EF-traktaten. Fordi Norge i motsetning til Tyskland, er forpliktet av ILO-konvensjon nr. 94 kan ikke resultatet i dommen uten videre overføres til Norge.

Tyskland og Norge har også forskjellige virkemidler for å bekjempe sosial dumping. Når det gjelder lønn, har Tyskland implementert utsendingsdirektivet ved en lov som åpner for allmenngjøring av tariffavtalene i byggesektoren. Dette innebærer at minstelønna i den landsomfattende avtalen for denne sektoren gjelder som nasjonal minstelønn. EF-domstolen kom til at lovfesting av kontraktskravet til tarifflønn i delstaten Niedersachsen ikke var korrekt implementering av utsendingsdirektivet, særlig ikke når dette kom i tillegg til den allmenngjorte tariffavtalen. I henhold til den norske forskriften om lønns- og arbeidsvilkår i offentlige kontrakter, vil det i Norge være lønnsnivået i allmenngjøringsforskrifter som vil bli lagt til grunn for hvilket lønnsnivå som kan kreves, der det gjelder slike, jf. Ot.prp. nr. 7 2007–2008 Om lov om endring i lov 16. juli 1999 nr. 69 om offentlige anskaffelser s. 5 og Fornyings- og administrasjonsdepartementets høringsbrev av 24. september 2007. I Norge vil altså ikke forskriften innebære et tillegg til et allerede fastsatt lønnsnivå, på områder hvor det finnes.

Representanten stiller også spørsmål ved hvorfor ikrafttredelse av forskriften ikke ble utsatt i påvente av avsigelse av den ventede dommen. Som det fremgår av lovproposisjonen i saken, var Regjeringen kjent med at EF-domstolen hadde den forannevnte saken til behandling. Domstolens generaladvokat hadde avgitt uttalelse da proposisjonen ble fremmet, og generaladvokaten konkluderte med at den tyske delstatsloven burde anses å være i tråd med EF-retten. Regjeringen anså ikke at saken ga grunn til å vente med å regelfeste tiltaket mot uakseptable lønns- og arbeidsvilkår ved leveranser til det offentlige i Norge.

Bekjempelse av sosial dumping er ikke blitt mindre viktig siden avsigelsen av dommen. Selv om EF-domstolen stilte seg negativ til ordningen i den tyske delstaten, viser jeg til at den norske ordningen avviker fra denne. Jeg mener fortsatt at forskriften er et viktig og egnet virkemiddel som bør videreføres.