Skriftlig spørsmål fra Vera Lysklætt (V) til barne- og likestillingsministeren

Dokument nr. 15:950 (2007-2008)
Innlevert: 15.04.2008
Sendt: 16.04.2008
Besvart: 23.04.2008 av barne- og likestillingsminister Anniken Huitfeldt

Vera Lysklætt (V)

Spørsmål

Vera Lysklætt (V): Krisesentrene her i landet har nylig mottatt rundskrivet, Q-1/2008, fra Barne- og likestillingsdepartementet. Her fastsettes pris- og lønnsjusteringen for 2008 til 4,2 prosent.
Har statsråden ambisjon om å holde ansatte ved norske krisesentre i en lavtlønnskategori og utenfor tariff forhandlet fram mellom partene i arbeidslivet?

Begrunnelse

Det bør være et mål for krisesentrene at de ansatte skal ha tariffestede rettigheter når det gjelder lønn og arbeidsforhold. Krisesentrenes kvinnepolitiske profil tilsier at dette er mål man jobber mot på alle krisesentre. Dette blir imidlertid vanskelig dersom Barne- og likestillingsdepartementet i sine pålegg opererer med en annen prosent for lønnsjustering enn den KS og arbeidstakerorganisasjonene forhandler seg fram til.
I rundskriv Q-1/2008, pkt 5.4 Budsjett og regnskap står følgende:
"Årlig pris- og lønnsjustering skal i utgangspunktet være rammen for senterets økning i budsjettet. Pris- og lønnsjusteringen for 2008 er 4,2 prosent. Dersom det er behov for budsjettøkning ut over dette for å nå målet om at krisesenteret skal være tilgjengelig og tilrettelagt alle aktuelle brukergrupper, skal det begrunnes og dokumenteres særskilt. Dette skal legges ved søknaden om statstilskudd som sendes til vertskommunen."

Krisesentre som har ordnede arbeidsforhold, med tariffavtale og eventuelt medlemskap i KS, kommer i en klar konflikt i forhold til hvilken sats de legger seg på.
Umiddelbart kan man tenke at arbeidsrettslige avtaler må overholdes, og at det derfor er KS sin prosentsats for lønnsvekst sentrene må legge til grunn i sitt lønnsbudsjett. Oppfylling av andre tariffestede rettigheter som for eksempel lønnsglidning og etterslep kommer også i konflikt med den faste prosentsatsen som angis fra Barne- og likestillingsdepartementet. Det virker for øvrig unødvendig byråkratisk å legge opp til at en faktisk må "begrunne og dokumentere særskilt" noe som avklares gjennom avtalefestede lønnsforhandlinger.

Anniken Huitfeldt (A)

Svar

Anniken Huitfeldt: I 2008 finnes det 51 krisesentre i Norge. De fleste krisesentrene er drevet av private organisasjoner/stiftelser, og mottar offentlig støtte. Fram til 2005 ble krisesentrene finansiert med 50 prosent kommunal støtte og 50 prosent statlig støtte. Fra og med 2005 ble ordningen lagt om, slik at samlet kommunal støtte og eventuell fylkeskommunal støtte og støtte fra helseforetak dekker 20 prosent av utgiftene. Denne støtten utløser et statstilskudd som dekker 80 prosent av utgiftene. Selv om vertskommunene godkjenner sentrenes budsjett er det ikke et offentlig ansvar å fastsette lønn til de ansatte.

Siden omleggingen av tilskuddordningen til en 20/80 ordning i 2005 har de statlige utbetalingene til krisesentrene økt betydelig år for år. I 2005 var det statlige tilskuddet på ca. 115 millioner kroner. I 2008 er det budsjettert med ca. 155 millioner kroner, en økning på 35 prosent fra 2005.

På bakgrunn av denne sterke økningen i de statlige utbetalingene etter omleggingen til en 20/80 ordning er det behov for å bedre kontrollen med utgiftsutviklingen. De nye retningslinjene er kommet på bakgrunn av merknader fra Riksrevisjonen om å bedre kostnadskontrollen. Barne- og likestillingsdepartementet har derfor gjennom rundskrivet med retningslinjer for statstilskudd til krisesentre og voldtektssentre for 2008 (Q-1/2008) gitt både krisesentrene og vertskommunene flere oppgaver, for å oppnå nødvendig oversikt og kontroll.

En av endringene i rundskrivet innebærer at krisesentrene må redegjøre særskilt og begrunne behovet for en kostnadsvekst som overskrider den årlige lønns- og prisjusteringen, som for 2008 er på 4,2 prosent. En eventuell budsjettøkning skal kunne relateres til målet om at krisesenteret skal være tilgjengelig og tilrettelagt for alle brukergrupper, jf. pkt 5.4 i rundskrivet. Vertskommunene skal vurdere sentrenes forslag og legge sin vurdering ved søknaden om statstilskudd. Dette vil gi de bevilgende myndighetene en bedre oversikt over og kontroll med hvordan offentlige tilskudd blir benyttet.

Når det gjelder prosentsatsen 4,2 er dette prisindeksen for overføringer til kommuneforvaltningen. Prosentsatsen beregnes ut fra et veid gjennomsnitt av kostnadsutviklingen for kommuneforvaltningens utgifter. Jeg vil understreke at prosentsatsen tar høyde for både pris- og lønnsvekst, ikke kun lønnsvekst. Det vil si at det er kun dersom økningen i det totale budsjettet overstiger 4,2 prosent at krisesenteret og kommunen må begrunne og dokumentere veksten særskilt, jf. rundskriv Q-1/2008, pkt 5.4. I praksis vil det si at lønnsveksten ved et senter kan være høyere enn 4,2 prosent uten at det kreves en begrunnelse, dersom den totale budsjettøkningen ikke overstiger 4,2 prosent.

Hensikten med de nye retningslinjene i rundskrivet er ikke å frata krisesentermedarbeiderne rettigheter som arbeidstakere. Hensikten er å få en bedre oversikt over, kontroll med og forutsigbarhet i de statlige utbetalingene til krisesentrene.

Jeg er opptatt av at vi skal ha et godt, landsdekkende krisesentertilbud, inkludert gode og ordnede arbeidsforhold for de tilsatte, og prioriterer arbeidet med lovfesting av krisesentertilbudet høyt.