Skriftlig spørsmål fra Torgeir Micaelsen (A) til justisministeren

Dokument nr. 15:1096 (2007-2008)
Innlevert: 14.05.2008
Sendt: 15.05.2008
Besvart: 22.05.2008 av justisminister Knut Storberget

Torgeir Micaelsen (A)

Spørsmål

Torgeir Micaelsen (A): Vil justisministeren vurdere å la Statens Innkrevingssentral ta på seg innkrevingsansvaret for fornærmede også i de tilfeller hvor fornærmede, i etterkant av en fellende straffedom, har blitt tilkjent erstatning for grove overgreps- og voldssaker i en sivil rettssak, og vil justisministeren vurdere om også denne typen saker kan falle inn under voldsoffererstatningsordningen?

Begrunnelse

NRK Østafjells omtalte 11. februar 2008 en sak hvor et voldtektsoffer i straffesaken ble tilkjent 40 000 kroner i erstatning, mens utmåling av ytterligere erstatning for eventuelle senskader ble utsatt pga. jentas lave alder (13 år). Hun fikk tilkjent ytterligere 1 million kroner for senskader i en etterfølgende sivil rettssak. Mens Statens Innkrevingssentral tar på seg ansvaret for å kreve inn erstatningen som ble utmålt i straffesaken, har de ikke noe slikt ansvar for erstatningen utmålt i den sivile saken. Resultatet er at fornærmede selv må ta innkrevingsjobben overfor gjerningsmannen, noe som, i tillegg til å være ressurskrevende, føles svært ubehagelig og urimelig.

Knut Storberget (A)

Svar

Knut Storberget: Bør Statens innkrevningssentral ha innkrevningsansvaret for bestemte erstatningskrav pådømt i en sivil sak?
Erstatningskrav som springer ut av samme handling som straffesaken gjelder, kan fremmes i forbindelse med straffesaken, jf. straffeprosessloven § 3. Erstatningskrav som fremmes sammen med straffesaken kan etter straffeprosessloven §§ 455 og 456 inndrives gjennom Statens Innkrevingssentral. Det er et vilkår for slik behandling at erstatningen er tilkjent i en straffesak. Etter endringene i straffeprosessloven i forbindelse med styrkingen av fornærmedes og etterlattes stilling (som trer i kraft 01.07.2008), er det gitt regler som skal sikre en bedre forberedelse og behandling av slike erstatningskrav under straffesaken, og sikre at kravene i størst mulig grad kan behandles sammen med straffesaken. For å få erstattet eventuelle senskader som oppstår etter at straffesaken er rettskraftig avgjort, er man imidlertid henvist til å ta ut et sivilrettslig søksmål.
Når man blir tilkjent erstatning fra en skadevolder i en sivil sak, kan skadelidte få den rettskraftige dommen tvangsfullbyrdet overfor skadevolderen ved namsmyndighetenes hjelp etter reglene i tvangsfullbyrdelsesloven. Skadelidte må i så fall fremsette begjæring om utlegg hos namsmannen i det distriktet der skadevolderen bor. Saksøkeren (skadelidte) kan kreve at saksøkte (skadevolderen) erstatter saksøkerens nødvendige kostnader ved tvangsfullbyrdelsen. Hvis utlegg blir tatt, skal kostnadene fastsettes og inndrives sammen med erstatningskravet.
Gode grunner kan tale for at både voldsofre som får erstatningskravet pådømt i straffesaken og de som må gå til sivilt søksmål får like innkrevningsmuligheter. Jeg vil derfor ta initiativ til å få vurdert behovet for endringer i gjeldende ordning.
Bør denne typen saker kan falle inn under voldsoffererstatningsordningen?
Denne typen saker faller inn under voldsoffererstatningsordningen i dag. Det kan gis voldsoffererstatning uansett om erstatningen blir pådømt i en straffesak eller i en sivil sak – det er faktisk ikke noe krav om at det foreligger en dom for erstatning. Det kan også tilskjennes voldsoffererstatning der skadevolderen ikke er identifisert i det hele tatt. Voldsoffererstatningsmyndighetene må imidlertid ta stilling til om det foreligger klar sannsynlighetsovervekt for at skadelidte har vært utsatt for en straffbar voldshandling, og om det er årsakssammenheng mellom handlingen og tapet.
I den konkrete saken som NRK Østafjells omtalte 11. februar 2008 ble det gitt erstatning etter voldsoffererstatningsforskriften. Den øvre grensen for voldsoffererstatning var da på 200 000 kroner.
I tilfeller der det søkes om voldsoffererstatning på grunn av straffbare handlinger eller lignende som har funnet sted etter 1. juli 2001, kan det gis erstatning etter voldsoffererstatningsloven. Den øvre grensen for voldsoffererstatning er da på 20 ganger grunnbeløpet i folketrygden, dvs. drøye 1,3 millioner kroner.
Søkernes krav mot skadevolderen eller andre som svarer for skaden går over på staten i den utstrekning det utbetales erstatning etter voldsoffererstatningsordningen. Staten overtar da risikoen for skadevolderens manglende betalingsevne-/vilje, og Statens innkrevningssentral krever inn på vegne av staten. Et problem kan imidlertid oppstå dersom erstatningskravet mot skadevolderen overstiger den øvre grensen for hvor høy voldsoffererstatning som kan gis. Da vil Statens innkrevningssentral kunne inndrive den delen av kravet som refererer seg til utbetalt voldsoffererstatning og det som er tilkjent i en offentlig straffesak. Statens innkrevningssentral vil derimot, slik bestemmelsene er i dag, ikke kunne inndrive det som bare referer seg til en ren sivil sak.
Vi arbeider nå med en endring av den øvre grensen for voldsoffererstatning. Men også med dagens øvre grense vil det sjelden være noe behov for at Statens inndrivningssentral skal kunne inndrive differansen mellom erstatningskrav etter sivil dom og det som er utbetalt som voldsoffererstatning. For det første er det sjelden at erstatningskravet overstiger den øvre grensen, og for det andre vil det ytterst sjelden være så mye å hente hos skadevolder. Som redegjort for over, mener jeg at gode grunner kan tale for at både voldsofre som får erstatningskravet pådømt i straffesaken og de som må gå til sivilt søksmål får like innkrevningsmuligheter.