Skriftlig spørsmål fra Christian Tybring-Gjedde (FrP) til finansministeren

Dokument nr. 15:1122 (2007-2008)
Innlevert: 19.05.2008
Sendt: 20.05.2008
Besvart: 29.05.2008 av finansminister Kristin Halvorsen

Christian Tybring-Gjedde (FrP)

Spørsmål

Christian Tybring-Gjedde (FrP): Kan ikke ansatte i det private næringsliv lenger få reisegodtgjørelse etter statens satser, men må de presentere kvitteringer for faktiske utgifter?

Begrunnelse

Jeg har fått henvendelser fra fortvilte næringsdrivende som ikke lenger får godkjent av revisor skattefri godtgjørelse etter statens satser for reiser og diett. Dette vil, dersom det medfører riktighet, føre til store administrative ekstrabyrder, både for bedrifter og kontrollorganer som revisor og ligningsmyndigheter.
Bakgrunnen for forespørselen er PM 2008-5 Særavtale om kostgodtgjørelse ved rutinemessig tjenesteoppdrag uten overnatting fra Det kongelige Fornyings- og administrasjonsdepartement. Dette rundskrivet skal gjelde for de som ikke er omfattet av særavtale for reiser innenlands for statens regning. Det er også meget uklart hva som kan betegnes som reise av "fast rutinemessig karakter". Det nevnes at slike reiser ikke skal kreve godkjennelse av arbeidsgiver. Dette rundskrivet vil dermed kunne omfatte alle selgere, håndverkere, revisorer eller andre som reiser rundt til kunder som en del av yrket. Det bes derfor om en avklaring på hva som er intensjonen bak disse reglene og hvem som omfattes. Videre også hvilket skatteproveny som isolert beregnes av regelendringen, samt anslag på merkostnader både i det offentlige og i landets bedrifter som følge av en slik endring i praksis.

Kristin Halvorsen (SV)

Svar

Kristin Halvorsen: Særavtalene om kostgodtgjørelse i arbeidsforhold mv. hører til fornyings- og administrasjonsministerens ansvarsområde. På bakgrunn av ditt spørsmål kan jeg imidlertid nevne at med virkning fra 1. mai 2008 har Fornyings- og administrasjonsdepartementet og hovedsammenslutningene inngått en særavtale om kostgodtgjørelse ved rutinemessig tjenesteoppdrag som ikke defineres som tjenestereise etter ”Særavtale for reiser innenlands for statens regning”. Den nye avtalen om rutinemessige tjenesteoppdrag omfatter ikke arbeidstakere med mobilt arbeidssted (for eksempel flybesetning, sjåfører, mannskap på båt mv.). Avtalen oppstiller regler om refusjon av legitimerte utgifter til kost innenfor visse satser (i avtalen betegnet som ”kostgodtgjørelse”).

Prinsippene for den skattemessige behandlingen av (mer)utgifter til kost i arbeidsforhold og kostgodtgjørelse er ikke endret som følge av den nylig inngåtte særavtalen. Det må skilles mellom lønnstakeres fradragsrett for egendekkede utgifter, overskuddsbeskatning av godtgjørelse fra arbeidsgiver til dekning av utgiftene, og fradragsrett for næringsdrivendes utgifter til egen kost.

Som et utgangspunkt er lønnstakeres merutgifter til kost som skyldes fravær i forbindelse med reiser i yrket uten overnatting fradragsberettiget så lagt de overstiger lønnstakerens normale kostutgifter. Forutsetning for fradragsrett er at reisen har påført lønnstakeren merutgifter fordi det ikke var mulig å innta måltidet på eget arbeidssted eller kantine, personalrom og lignende. Fradraget gis normalt bare for dokumenterte utgifter. Ved lengre, daglige fravær kan lønnstakeren på visse vilkår velge å få fradrag etter en standardsats i stedet for fradrag for faktiske (legitimerte) utgifter.

En vesentlig begrensning av fradragsretten for lønnstakere ligger i at egendekning av tjenesteutgifter omfattes av minstefradraget. Dette betyr i praksis at bare utgifter som overstiger minstefradraget kan komme til effektivt fradrag.

For næringsdrivende gjelder det generelle prinsipp om fradragsrett for merutgifter i virksomheten, herunder merutgifter til egen kost. Som ledd i bokføringsplikten i virksomheten skal alle virksomhetskostnader registreres (bokføres) i henhold til bilag. Denne skattytergruppen har derfor ikke fradragsrett etter de standardsatser som måtte være fastsatt for lønnstakere uten bokføringsplikt. De næringsdrivende må i stedet sørge for bilag for sine faktiske kostutgifter i virksomheten.

For utgiftsgodtgjørelser til lønnstakere gjelder prinsippet om overskuddsbeskatning av beløp som anses å overstige det antatte utgiftsnivå i tjenesten. Det springende punkt blir dermed fastleggingen av antatt utgiftsnivå. Denne fastleggingen skjer i store trekk i Skattedirektoratets årlige takseringsregler, som vedtas mot slutten av inntektsåret. På området kostutgifter i tjenesten brukes i stor grad statlige regulativer som norm i takseringsreglene for det antatte utgiftsnivå som kan dekkes skattefritt. Dette gjelder i tilfelle uansett om arbeidsforholdet er statlig (og regulativet dermed er obligatorisk), eller om arbeidsforholdet er privat (og bruken av statlig regulativ dermed er et fritt valg, evt. basert på avtale mellom partene). De fleste statlige satser for kostgodtgjørelse vil dermed ikke lede til overskuddsbeskatning, uansett om det er statlige eller ikke-statlige arbeidsforhold som regulativsatsene brukes i. Forholdet til lønnstakerens minstefradrag er uten betydning når det gjelder reglene om overskuddsbeskatning.