Skriftlig spørsmål fra Inge Lønning (H) til arbeids- og inkluderingsministeren

Dokument nr. 15:1171 (2007-2008)
Innlevert: 27.05.2008
Sendt: 28.05.2008
Besvart: 06.06.2008 av arbeids- og inkluderingsminister Bjarne Håkon Hanssen

Inge Lønning (H)

Spørsmål

Inge Lønning (H): Hvilke prinsipper ligger til grunn for vurdering av søknader om familiegjenforening i tilfeller hvor en person uten norsk statsborgerskap etter å ha sonet en straffedom er blitt utvist fra Norge, mens hele resten av familien (foreldre, ektefelle og barn) har norsk statsborgerskap og er fast bosatt i Norge?

Begrunnelse

Bakgrunnen for spørsmålet er et konkret tilfelle der en ung norsk-pakistaner for mange år siden ble dømt for delaktighet i en narkotikasak. Vedkommende har frem til denne dag fastholdt at han er uskyldig dømt. Fengselsstraffen er imidlertid sonet, og i samsvar med vanlig rettspraksis ble vedkommende også utvist fra Norge etter endt soning. På det tidspunkt det aktuelle lovbrudd fant sted, var allerede alle vedkommendes nære familiemedlemmer (foreldre og søsken) norske statsborgere, og det var tilfeldige omstendigheter som hadde medført at vedkommendes norske statsborgerskap ikke var formelt i orden. Konsekvensen av hendelsesforløpet er blitt at vedkommende i en årrekke har vært henvist til å leve adskilt fra sin familie og uten å kunne få noe svar fra norske myndigheter om det i det hele tatt kan tenkes at vedtaket om utvisning fra Norge noensinne vil bli opphevet. Det foreligger omfangsrik dokumentasjon på helseproblemer hos familiemedlemmer på grunn av den årelange og tidsuavgrensede adskillelsessituasjonen familien har levet med. Til tross for dette er klage på det seneste avslag på søknad om familiegjenforening etter 18 måneder fortsatt ubesvart fra UDIs side. Søknad om turistvisum, som vedkommende er blitt rådet til å fremme for å kunne besøke familien, blir ikke behandlet, siden det foreligger en ubehandlet - 1 1/2 år gammel - klagesak.
At dette ikke tilfredsstiller minstekrav til god forvaltningsskikk, synes åpenbart. I forhold til grunnleggende rettsprinsipper synes det heller ikke rimelig at en person som har sonet sin straff, i tillegg skal leve med en situasjon som begynner å ligne på en forvaringsdom på ubestemt tid utenfor Norges grenser. Jeg antar at begrunnelsen for utvisningspraksis i tilknytning til straffesaker er faren for at den straffedømte vil begå nye lovbrudd, til skade for det norske samfunn. I den aktuelle sak finnes det, så vidt jeg kan forstå, ingen holdepunkter for å anta at slik fare er til stede.

Bjarne Håkon Hanssen (A)

Svar

Bjarne Håkon Hanssen: For ordens skyld gjør jeg oppmerksom på at utlendingsforvaltningen som kjent er organisert slik at statsråden ikke kan gripe inn i eller påvirke utfallet av enkeltsaker (med unntak av saker som gjelder rikets sikkerhet og utenrikspolitiske hensyn).

Svaret knytter seg derfor til spørsmålet om hvilke prinsipper som ligger til grunn for vurdering av søknad om familiegjenforening for utlending som er utvist fra Norge. En utvist utlending har innreiseforbud til Norge. Innreiseforbudet kan være varig eller tidsbegrenset, men skal som hovedregel ikke settes kortere enn to år. Videre skal adgang til riket som hovedregel ikke gis før to år er gått fra utreisen.

Før søknad om familiegjenforening kan avklares, må spørsmålet om hvorvidt innreiseforbudet skal oppheves vurderes. Det foretas da en konkret helhetsvurdering hvor en rekke momenter vil spille inn. Utlendingsdirektoratet (UDI) vil vurdere utlendingens samlede tilknytning til Norge og behovet for en tillatelse opp mot det forholdet som ligger til grunn for utvisningen (blant annet alvorlighetsgraden av lovbruddet). I enkelte tilfeller kan hensynet til den utvistes familie tilsi at et innreiseforbud oppheves og tillatelse gis. Generelt er imidlertid praksis streng. I vurderingen vil blant annet muligheten for at familien kan treffe utviste i utvistes hjemland eller annet land, tillegges stor vekt. Da utlendingen i sin tid ble besluttet utvist, ble det også på det tidspunktet foretatt en forholdsmessighetsvurdering. Dersom de forhold som begrunner oppheving av innreiseforbudet allerede er vurdert i vedtaket om utvisning, vil tillatelse som regel ikke innvilges.

Når det gjelder saksbehandlingstiden i UDI er denne fremdeles for noen typer saker for lang. Utlendingsdirektoratet jobber kontinuerlig med tiltak for å optimalisere saksbehandlingen, og har innført differensiert saksbehandling for søknadene. Videre har regjeringen tatt initiativ til en bred gjennomgang av saksflyten på utlendingsfeltet. Hensikten med en slik gjennomgang er å finne frem til tiltak som kan effektivisere ressursbruken og redusere saksbehandlingstiden, samtidig som en tilfredsstillende kvalitet opprettholdes.