Skriftlig spørsmål fra Laila Dåvøy (KrF) til finansministeren

Dokument nr. 15:1205 (2007-2008)
Innlevert: 02.06.2008
Sendt: 02.06.2008
Besvart: 10.06.2008 av finansminister Kristin Halvorsen

Laila Dåvøy (KrF)

Spørsmål

Laila Dåvøy (KrF): Vil statsråden presisere overfor Skattedirektoratet at lignende saker vedr. momsrefusjon til kommunen iht. momskompensasjonslovens § 2 C for utgifter pådratt av private institusjoner/stiftelser skal behandles likt over hele landet, slik at avtaler mellom kommuner og private institusjoner som er beskrevet nedenfor gir grunnlag for krav om momsrefusjon?

Begrunnelse

I henhold til gjeldende momsrefusjonsordning betaler Skatteetaten momsrefusjon til hver enkelt kommune basert på dokumentasjon av kommunens momsutgifter. Kommunen mottar også momsrefusjon for momsutlegg til private institusjoner, dersom disse utfører lovpålagte tjenester for kommunen enten innenfor helse og sosial eller undervisningssektoren, jfr. kompensasjonsloven § 2 bokstav c.
Fitjar Kommune i Hordaland har blitt nektet momsrefusjon for momsutgifter pådratt ved etablering og drift av omsorgsboliger bygd av private stiftelser eller borettslag, med begrunnelse i at disse kun driver med utleie av eiendom. Omsorgstjenestene som er knyttet til boligene drives av kommunene. Men boligene er bygd i et nært samarbeid med kommunen, med kommunale garantier, og kommunen har etter avtale rett til å tildele leiligheter til pleietrengende i de to aktuelle prosjektene.
Fitjar Kommune viser til at det er lignende uenighetssaker mellom kommunene og Skatteetaten også for Stord og Bømlo kommuner sitt vedkommende.
Fitjar Kommune mener også å kunne påvise at det er ulik praksis i landet på dette området, og at Skatteetaten i Hordaland legger en særlig streng fortolkning av hva som er lovpålagte tjenester iht. sosialtjenesteloven til grunn for sin praksis, sammenlignet med for eksempel tilsvarende saker i Troms og Akershus.

Kristin Halvorsen (SV)

Svar

Kristin Halvorsen: Innledningsvis vil jeg kort redegjøre for bakgrunnen for den generelle kompensasjonsordningen for kommunesektoren.

I 1995 innført en begrenset kompensasjonsordning for kommunesektoren, jf. lov 17. februar 1995 nr. 9 om kompensasjon for merverdiavgift til kommuner og fylkeskommuner ved kjøp av visse tjenester fra registrerte næringsdrivende. Formålet med ordningen var å nøytralisere konkurransevridninger som følge av merverdiavgiftssystemet. Den begrensede kompensasjonsordningen innebar at kommunen fikk kompensert merverdiavgiften på enkelte tjenesteområder. På denne måten ble kjøp og egenproduksjon av disse tjenestene likestilt.

Fra 1. januar 2000 ble den begrensede kompensasjonsordningen utvidet til også å omfatte private og ideelle virksomheter som en integrert del av det kommunale eller fylkeskommunale tjenestetilbudet. Det var i tillegg et krav om at slike virksomheter skulle finansieres fullt ut med offentlige midler samt eventuell brukerbetaling på lik linje med tilsvarende offentlige virksomheter.

Ved lov 12. desember 2003 nr. 108 om kompensasjon for merverdiavgift til kommuner, fylkeskommuner mv. (kompensasjonsloven) er det fra 1. januar 2004 innført en ordning med generell kompensasjon for merverdiavgift i kommunesektoren. Formålet med den generelle kompensasjonsordningen er i enda større grad å nøytralisere konkurransevridninger ved kommuners kjøp av tjenester. Den nye kompensasjonsordningen innebærer at kommunene får kompensert merverdiavgiften på anskaffelse av i utgangspunktet alle varer og tjenester. Ordningen er nærmere beskrevet i NOU 2003: 3 Merverdiavgiften og kommunene og i Ot.prp. nr.1 (2003-2004) Skatte- og avgiftsopplegget 2004 - lovendringer (kap. 20).

Ut fra formålet framgår det at den generelle kompensasjonsordningen ikke er noen støtteordning for kommunene. Kompensasjonsordningen er finansiert av kommunesektoren selv ved at de er trukket i de statlige overføringene tilsvarende omfanget av ordningen. Ordningen er dermed provenynøytral for staten.

Den generelle kompensasjonsordningen kan medføre nye konkurransevridninger mellom kommunale og private og ideelle virksomheter som yter tjenester som ikke er merverdiavgiftspliktige. For i noen grad å motvirke nye konkurransevridninger er også private og ideelle virksomheter som produserer helsetjenester, undervisningstjenester eller sosiale tjenester som kommunen eller fylkeskommunen er pålagt ved lov å utføre omfattet av kompensasjonsordningen, jf. kompensasjonsloven § 2 bokstav c.

Som det framgår av Ot. prp. nr. 1 (2003-2004) kap. 20.8.2.2, anså departementet det nødvendig, ut fra hensynet til finansiering og administrasjon av ordningen samt usikkerhet knyttet til omfanget av de nye konkurransevridningene, å begrense hvilke private virksomheter som utfører lovpålagte oppgaver som skal være kompensasjonsberettiget til de tre ovennevnte områdene. Stortinget sluttet seg til denne vurderingen, jf. Innst. O. nr. 20 (2003-2004). Begrensningen i retten til kompensasjon medfører at eksempelvis kultur, idrett og samferdsel, på samme måte som etter den begrensede kompensasjonsordningen, ikke er omfattet av kompensasjonsordningen for private og ideelle tjenesteprodusenters.

Når det gjelder utleie av fast eiendom, som representanten Laila Dåvøy tar opp, er dette ikke noen lovpålagt kommunal oppgave. Dersom en privat virksomhet, eksempelvis en stiftelse eller et borettslag, fører opp omsorgsboliger, men leier ut boligene til et annet rettssubjekt som utfører omsorgstjenester i boligene, eksempelvis en kommune, vil stiftelsen/borettslaget derfor ikke være kompensasjonsberettiget. Som nevnt ovenfor er det kun helse-, sosial- og undervisningstjenester som er lovpålagt for kommunen som er kompensasjonsberettiget for private aktører. Den tilretteleggingen som må skje for at kommunen skal bli i stand til å utføre de oppgaver den er lovpålagt å utføre, er dermed etter gjeldende regelverk ikke omfattet av kompensasjonsordningen når dette skjer i regi av private aktører.

Det er viktig at regelverket praktiseres likt i hele landet, og jeg vil derfor be Skattedirektoratet om å foreta en presisering av lovforståelsen ovenfor de lokale skattekontorene.