Skriftlig spørsmål fra Elisabeth Vik Aspaker (H) til helse- og omsorgsministeren

Dokument nr. 15:1241 (2007-2008)
Innlevert: 06.06.2008
Sendt: 06.06.2008
Besvart: 13.06.2008 av helse- og omsorgsminister Sylvia Brustad

Elisabeth Vik Aspaker (H)

Spørsmål

Elisabeth Vik Aspaker (H): Samfunns- og arbeidsmarkedsutviklingen på Svalbard gjør at stadig flere mennesker velger å leve en større del av livet sitt på øygruppen. Det setter nye krav til det offentlige tjenestetilbudet, og det er klare forventninger om at også helsetjenestetilbudet vies oppmerksomhet i den kommende Svalbardmeldingen.
Vil statsråden ta initiativ til at befolkningen på Svalbard i fremtiden skal kunne få sitt fastlegetilbud i Longyearbyen, og ser statsråden at det er behov for et utvidet helsesøster- og jordmortilbud?

Begrunnelse

Innbyggertallet på Svalbard er pr. 25.april kommet opp i 2127 og antall barn øker stadig. Arbeidet med en ny Svalbardmelding aktualiserer en fornyet gjennomgang av organiseringen av helsetjenestene. Det er forståelig at befolkningen på Svalbard fortsetter å sette spørsmålstegn ved begrunnelsen og ikke ser det hensiktsmessige i at man tvinges til å være tilknyttet en fastlege på fastlandet som mottar offentlig tilskudd, uten at man i praksis har mulighet til å oppsøke vedkommende annet enn i ferier. Videre stilles det nå spørsmål ved dimensjoneringen av helsesøster- og jordmorressurs ved Longyearbyen sykehus. Disse tjenestene synes å ha sakket klart akterut sammenlignet med folketallsutviklingen generelt og antall fødte og ufødte barn spesielt. Gravide kan ikke planlegge fødsel i Longyearbyen, og reisetiden til nærmeste sykehus på fastlandet for fødende er lang. Samlet jordmor/helsesøsterressurs har siste ti år vært en stilling. Dette virker urimelig når statistikken viser flere gravide, og når man vet at det bare de siste fire årene er blitt 400 flere innbyggere. Antall barn som skal ha oppfølging i form av vaksineprogrammer og skolehelsetjeneste nærmer seg 350.

Sylvia Brustad (A)

Svar

Sylvia Brustad: Sykehuset i Longyearbyen er en avdeling i Universitetssykehuset Nord-Norge HF og har fra 1981 vært drevet av staten. Sykehuset er, som representanten er kjent med, sentralt i å ivareta nødvendige helsetjenester til befolkningen på Svalbard. Av St. meld. nr. 9 (1999-2000) Svalbard, går det fram at sykehuset har som overordnet mål å yte tilfredsstillende helsetjenester til den norske befolkningen på Svalbard og alle andre som ferdes på øygruppen. Sykehuset tilbyr både legetjenester, sykepleietjenester, helsestasjonsvirksomhet, skolehelsetjeneste, fysioterapitjeneste, bedriftshelsetjeneste og tannhelsetjenester samtidig som det er et akuttmedisinsk beredskapssykehus. Med bakgrunn i endrete behov for helsetjenester og bedre kommunikasjons- og transportmuligheter til Tromsø/UNN, ble det foretatt en omprioritering av virksomheten ved sykehuset fra 1998. Den allmennmedisinske virksomheten og det forebyggende helsearbeidet ble styrket, og den kirurgiske akuttberedskapen ble redusert. Pr 2000 ble vaktordning/legeberedskap dekket av to allmennleger og én kirurg. Jeg er også kjent med at det utover dette finnes en lege som har etablert seg på Svalbard og driver rent privat legevirksomhet.
Driften ved sykehuset i Longyearbyen finansieres av staten gjennom Helse Nord RHF. Det at kommuner på fastlandet betaler midlertidig basistilskudd til fastleger for innbyggere på Svalbard, har ingen betydning for statens finansiering av legetjenester på Svalbard. Helsepersonell som arbeider på Svalbard er ansatt i tidsbegrensete stillinger på to år med mulighet for utvidelse til tre år.
Representanten spør om jeg vil ta initiativ til at befolkningen på Svalbard i fremtiden skal kunne få sitt fastlegetilbud i Longyearbyen.
Formålet med fastlegeordningen er blant annet å bedre kvaliteten i allmennlegetjenesten ved å gi innbyggerne mulighet til å forholde seg til en fast allmennlege over tid, dvs. kontinuitet i lege-pasientrelasjonen. Slik kontinuitet ivaretas i dag for innbyggere som oppholder seg på Svalbard av de tre aktuelle legene som til enhver tid er ansatt ved sykehuset i Longyearbyen, det vil si av to allmennleger og én kirurg.
Alternativer til dagens organisering av allmennlegetjenesten kunne tenkes å være enten et listesystem innenfor dagens organisering med tidsbegrensete stillinger, eller at det etableres fastlegehjemler, som på fastlandet. Sistnevnte vil være faste stillinger som alle leger kan søke på. I begge tilfeller ville det være snakk om å etablere to innbyggerlister med en kirurg i tillegg.
De tre legene i Longyearbyen har også andre oppgaver enn å yte allmennlegetjenester. Dersom man valgte å opprette et listesystem under dagens ordning, ville ikke det garantere en bedre kontinuitet i tjenesten enn den innbyggerne har i dag. I tillegg til at én eller to av legene til enhver tid ikke ville være til stede på grunn av andre oppgaver, ville innbyggerne måtte bytte lege etter to-tre år på grunn av systemet med tidsbegrensete stillinger/utskifting av personellet.
I et system med fastlegehjemler ville man, dersom man rekrutterte leger som ønsket å bli værende på Svalbard, kunne oppnå en kontinuitet blant legene. Helse-Nord RHF opplyser imidlertid at omkring 500 personer flytter fra Svalbard årlig, og at befolk¬ningen der i stor grad skiftes ut i løpet av tre-fire år. Det opplyses dessuten at befolkningsgrunnlaget omfatter en del innvandrere og mange turister som ikke vil være en del av en fastlegeordning.
Imidlertid er legene i Longyearbyen samlet på ett sted med tilgang til pasientenes journal. Det kan trekkes en parallell til fastlegeordningen på fastlandet ved at tjenesten kan sies å fungere som en fellesliste. En fellesliste innebærer at fastlegene ved et legekontor arbeider på en felles liste og har et felles ansvar for allmennlegetilbudet til innbyggeren. Innbyggeren velger én ansvarlig lege som har hovedansvar for journal og oppfølging.
Befolkningsgrunnlaget på Svalbard er ifølge Helse Nord spesielt, og dagens legetilbud med flere typer legetjenester er spesielt tilpasset befolkningen. Det forhold at innbyggerne fortsatt står på liste hos en fastlege på fastlandet, er ikke til hinder for en god legetjeneste til innbyggerne på Svalbard. Tvert imot representerer en slik organisering en sikkerhet for innbyggerne ved opphold/tilbakeflytting til fastlandet.
Representanten opplyser at innbyggertallet på Svalbard per 25. april var 2 127. Dette tilsvarer ca. 700 innbyggere per lege. En slik legedekning må kunne karakteriseres som meget god. Forholdene må dessuten antas å være såpass små og oversiktlige at det gjennom de tre aktuelle legene faktisk er et tilbud om kontinuitet i tjenesten.
Retten til fastlege er basert på at man er registrert bosatt i en norsk kommune. De som midlertidig oppholder seg på Svalbard blir stående på liste hos fastlege på fastlandet så fremt de ikke aktivt melder seg ut av fastlegeordningen. De står imidlertid fritt til å melde seg ut av ordningen. For innbyggeren vil dette innebære at han/hun ikke har rett til å bli prioritert hos en bestemt lege dersom det oppstår legebehov ved opphold på fastlandet. Vedkommende vil dessuten måtte betale en forhøyet egenandel hos fastlege på fastlandet.
Justisdepartementet arbeider nå med en ny stortingsmelding om Svalbard. Mitt departe¬ment har påbegynt et prosjekt der vi vurderer om helselovgivningen skal gjøres gjeldende for Svalbard og Jan Mayen. Jeg vil eventuelt vurdere et mulig listesystem eller en mulig fastlegeordning i forbindelse med gjennomgangen av helselovgivningen.
Når det gjelder spørsmålet om helsesøster- og jordmorkapasiteten, opplyser Helse Nord RHF at Longyearbyen sykehus i dag har en kombinert stilling for jordmor/ helsesøster. Som representanten er kjent med, er det ikke lagt til rette for å ta i mot fødsler på sykehuset i Longyearbyen. De gravide følges tett opp for å oppdage eventuelle risikofaktorer tidlig og sendes senest to-tre uker før termin til fastlandet. Mellom tretti og førti gravide går til enhver tid til svangerskapskontroll på sykehuset. I tillegg har jordmor/helsesøster ansvar for helsestasjonen. Ifølge Helse Nord RHF har det vært et økende behov for tjenester fra jordmor/helsesøster på Svalbard, og en økende befolkningsmengde på Svalbard kan gi et framtidig økt behov for jordmor/ helsesøsterressurs på øygruppen. Dette er en problemstilling som helseforetaket selv må ta stilling til.