Skriftlig spørsmål fra Trine Skei Grande (V) til landbruks- og matministeren

Dokument nr. 15:1370 (2007-2008)
Innlevert: 26.06.2008
Sendt: 26.06.2008
Besvart: 02.07.2008 av landbruks- og matminister Lars Peder Brekk

Trine Skei Grande (V)

Spørsmål

Trine Skei Grande (V): Kan statsråden tenke seg å bidra til at Mattilsynet følger opp loven, slik det er pålagt i Dyrevernloven § 6?

Begrunnelse

Hjemløse katter som lider har lenge vært et stort problem i de store byene. Dette har Dyrebeskyttelsen varslet om lenge. Dyrevernloven §6 pålegger alle å hjelpe dyr som lider, og utgifter i den forbindelse skal betales av staten. Ifølge Dyrebeskyttelsen i Oslo og Akershus blir ikke denne bestemmelsen fulgt opp av Mattilsynet. Mattilsynet dekker i dag kun utgifter i forbindelse med avlivning av svært syke dyr, og andre utgifter må dekkes av Dyrebeskyttelsen eller av de frivillige som arbeider der. Mattilsynet selv henviser ofte folk som melder fra om sjuke dyr til Dyrebeskyttelsen, men nekter å dekke utgiftene. Det sier seg selv at dette blir en uhåndterlig økonomisk situasjon for organisasjonen og de frivillige hjelperne som gjør en utrettelig innsats for dyr som lider.

Lars Peder Brekk (Sp)

Svar

Lars Peder Brekk: Mattilsynets praksis knyttet til erstatning i forbindelse med ivaretakelse av eierløse dyr følger rundskriv M-090/89 fra Landbruksdepartementet. (Rundskriv om lov om dyrevern. Utgifter ved avliving av syke eller skadede eierløse dyr)

Av dette rundskrivet fremgår det blant annet at

”…Når det gjelder eierløse smådyr vil hjelpen ofte bli ytet ved at dyret bringes til veterinær for avliving. I slike tilfeller vil utgiftene i praksis falle på veterinæren. Landbruksdepartementet har etter dette funnet det praktisk at Staten dekker veterinærenes honorar for avlivingen og eventuelle utgifter i den forbindelse…” og ”…For å unngå eventuelle misforståelser, finner departementet å ville understreke at: Staten ikke vil kunne dekke utgifter ved avliving av friske villkatter. Staten ikke vil kunne dekke utgifter ved behandling av syke eller skadede eierløse dyr. Hvis den som bringer dyret til veterinær ønsker å få det behandlet, f. eks. for å beholde det, må vedkommende selv betale for behandlingen.”

Mattilsynet legger til grunn at det er den som finner eller påtreffer dyret som skal ha dekket sine utgifter til hjelp han yter. Det er heller ikke slik at hjelpen som i følge bestemmelsen skal dekkes økonomisk, strekker seg lenger enn hjelp for å avhjelpe den akutte lidelsen. Senere ivaretakelse og omplassering av dyret ligger utenfor myndighetenes ansvar.

Det er ikke ansett som en offentlig oppgave å holde dyr som viser seg å være eierløse.

Mattilsynet forsøker allikevel så langt det er mulig å omplassere dem, ofte med hjelp fra frivillige organisasjoner.