Skriftlig spørsmål fra Dagfinn Høybråten (KrF) til miljø- og utviklingsministeren

Dokument nr. 15:1513 (2007-2008)
Innlevert: 11.09.2008
Sendt: 11.09.2008
Besvart: 01.10.2008 av miljø- og utviklingsminister Erik Solheim

Dagfinn Høybråten (KrF)

Spørsmål

Dagfinn Høybråten (KrF): NORADs informasjonsblad, Bistandsaktuelt, hevder nå å kunne påvise at norsk utdanningsbistand reduseres – både i kronebeløp og realverdi – og at planene for de kommende år vil innebære en ytterligere, dramatisk nedgang.
Kan statsråden bekrefte at det et riktig at utdanningsbistanden – i strid med statsrådens informasjon til Stortinget – faktisk er redusert både i kronebeløp og realverdi fra 2005 til 2007?

Begrunnelse

En samlet utenrikskomité har gjentatte ganger understreket at prioriteringen av utdanning skal holdes oppe. Overfor Stortinget har statsråden opplyst at dagens regjering ”gjør mer på utdanning enn den forrige regjeringen”.
Ifølge Bistandsaktuelt nr. 6 2008 brukte man imidlertid fra norsk side 87 mill kr mindre på utdanning i 2007 enn to år tidligere, i 2005. Det betyr i så fall at utdanningsbistanden er redusert etter regjeringsskiftet, i strid med det statsråden eksplisitt har uttalt i Stortinget. Årsaken til at denne nedgangen ikke til nå har kommet fram i offisiell statistikk, er at et stort utdanningsprogram i regi av UNICEF ikke var tatt med i utdanningsstatistikken for 2005 og 2006, men er tatt med i NORADs statistikk for året 2007. Når dette medregnes, viser tallene ifølge Bistandsaktuelt et kutt på 180 mill. kr i utdanningsbistanden fra 2006 til 2007 – og at utdanningsbistanden dermed faller fra et nivå på ca 13,5% til ca 10 % av norsk bistand.
Videre viser ambassadenes planer en reduksjon på nærmere 75 % i tiltak som fokuserer på utdanning fram mot 2011, ifølge Bistandsaktuelt. Dette strider i så fall mot det en samlet utenrikskomité gjentatte ganger har bedt om, nemlig at prioriteringen av utdanningsbistanden skal opprettholdes.

Erik Solheim (SV)

Svar

Erik Solheim: Samlet utgjør offisiell utviklingsstøtte rundt 600 millliarder kroner årlig på verdensbasis. Norge er en betydelig aktør i utviklingssammenheng. Men selv om vi ligger i toppen hva gjelder bidrag per kapita, er det begrenset hva vi kan utrette alene med våre noen og tyve milliarder kroner. Utgangspunktet for representanten Høybråtens spørsmål er utdanningens andel av de rundt 15 prosentene av den totale norske bistanden som administreres av ambassadene. La meg starte med det store bildet, før jeg kommer tilbake til disse tallene.
Ser vi på de store, tunge aktørene på utdanningsfeltet har vi sett en gledelig utvikling de siste årene. Ikke minst i Verdenbanken, der fordelingsnøkkelen viser at 13 prosent gikk til utdaning i 2007, mot 10 prosent i 2005 og 2006. Her har Norge – sammen med andre land, vært en pådriver. Norge har de siste årene brukt sin styreplass aktivt for å øke Verdenbankens innsats på dette feltet.
Norge leverer på sine internasjonale forpliktelser på utdanning. Det bekreftes også av den internasjonale organisasjonen Global Campaign for Education, som i sin undersøkelse for 2008 rangerer Norge på topp blant giverlandene. Jeg mener at det er avgjørende at vi bruker denne posisjonen til å påvirke og mobilisere også andre givere. Slik vi har gjort i forhold til Verdensbanken.
Men enda viktigere enn volumet til utdanning, det være seg bilateralt eller multilateralt, er det å sette landene i stand til selv å ta ansvar for å løse de viktigste oppgavene. Utdanning er helt klart blant disse. Det handler om å skape fred, sikkerhet og stabilitet som gjør at jenter faktisk kan våge seg ut på skoleveien. Det handler om å bekjempe korrupsjon og gjennom dette frigjøre midler til utdanningsformål og skape et utdanningssystem der vitnemålet ikke er et resultat av hvor mye man har betalt læreren. Det handler å lette gjeldsbyrden til fattige land, slik at skoler kan bygges og lærere lønnes. Det handler om å sikre at landene selv får kontroll med inntektene fra egne naturressurser og makter å forvalte disse på en måte som kommer innbyggerne til gode. Det handler kort sagt om å bidra til alle de forutsetningene som må være på plass for å skape varig økonomisk vekst og moblisering av egne ressurser. Bare slik kan fattige land selv ta ansvar for de oppgavene som i dag i stor grad løses av det internasjonale giversamfunnet. Derfor er dette også et hovedanliggende for norsk utviklingspolitikk. Slik bidrar vi til vesentlig mer satsing på utdanning i fattige land.
Noen land har lykkes med dette. Det er derfor vi trapper ned innsatsen i land som Vietnam og Bangladesh og flytter ressursene til andre viktige områder.
Parallelt styrker vi innsatsen på viktige sektorer som helse og utdanning gjennom multilaterale kanaler. Slik kan vi spisse den bilaterale innsatsen innenfor sektorer der vi har spesielle fortrinn. Dette er også i tråd med de prinsipper om arbeidsdeling og bistandseffektivitet som det internasjonale samfunn har sluttet seg til gjennom Paris-erklæringen og som ble fornyet under høynivåmøtet i Accra nå i september. Derfor styrker vi udanningsinnsatsen vår gjennom UNICEF. Derfor har vi påtatt oss vertskapet for høynivåmøtet for ”Utdanning for alle” (EFA).
Så til tall. Sammenligner man det samlede beløp for bilateral bistand de to første årene til denne regjeringen, 2006 og 2007, med de to siste til Bondevik-regjeringen, 2004 og 2005, vil man se at denne regjeringen har gitt mer til utdanningsformål. Om man holder UNICEFs grunnutdanningsprogram, som representanten Høybråten refererer til, utenom, var det samlede beløpet til bilateral bistand til utdanning i 2004-5 2, 24 milliarder kroner. For denne regjeringens to første år var den tilsvarende summen 2,41 milliarder kroner. Tar man så med UNICEFs program, er de tilsvarende tallene henholdsvis 2,95 milliarder kroner for 2004-5 og 3,33 milliarder for 2006-7. Statistikken som Bistandsaktuelt referer til viser en noe høyere registert direkte bilateral bistand til utdanning i 2005 enn i 2007, men den statistikken må ses i sammenheng med vår samlede innsats for utdanning og vår innsats i forhold til alle de oppgaver som må være løst før utdanning i det hele tatt kan finne sted.
Dessuten må vurderingen av utdanningsinnsatsen også ta høyde for et annet forhold som statistikken ikke fanger opp. Betydelige deler av den budsjettstøtten vi gir til flere land går til sosiale sektorer som utdanning og helse, men blir ikke registrert eksplisitt i statistikken på sektorer. Det forholder seg likedan med store deler av våre omfattende bidrag til FN-organisasjoner og utviklingsbankene.
Vektlegging av budsjettstøtte og kjernebidrag er en politikk som ble initiert av min forgjenger. Jeg synes det er en fornuftig politikk og har derfor viderført dette arbeidet.
Når det gjelder planene fremover for norsk utviklingsstøtte til utdanning og generelt, er dette noe som vil bli presentert for Stortinget i budsjettsammenheng og i den kommende stortingsmeldingen om norsk utviklingspolitikk. Jeg kan forsikre representanten Høybråten om at utdanning er og fortsatt vil være, høyt prioritert i utviklingspolitikken. Dette gjenspeiles også i de betydelige beløp som går til denne sektoren, uavhengig av variasjoner innenfor den bilaterale bistanden.