Svar
Erik Solheim: Over 90 prosent av skipsopphuggingen skjer i Bangladesh, India, Kina og Pakistan. Bangladesh har i dag det meste av markedet, og for dette landet utgjør denne aktiviteten en viktig økonomisk sektor. Problemet sett med norske øyne er at opphuggingen skjer under svært uforsvarlig forhold som verken tilfredsstiller våre krav til sikkerhet for ansatte eller til beskyttelse av miljøet.
Kunnskapen om dette var bakgrunnen for at Norge satte saken på den internasjonale dagsorden i 1999. Forholdene i opphuggingsindustrien ble fra norsk side tatt opp både i FNs sjøfartsorganisasjon, IMO og Baselkonvensjonen om import og eksport av farlig avfall, og senere i ILO. Norge tok allerede da til orde for å utvikle et helhetlig, internasjonalt bindende regelverk innenfor IMO for å sikre forsvarlig opphugging av skip.
Dette fikk vi ikke internasjonal tilslutningen til den gang. Det ble imidlertid igangsatt et arbeid som Norge var ledende i, med å utvikle frivillige retningslinjer om forsvarlig opphugging av skip under hhv. IMO og Baselkonvensjonen og tilsvarende arbeid ble gjort under ILO. Det var således først i 2005 at Norge fikk internasjonalt gjennomslag for å utarbeide en ny, helhetlig konvensjon om resirkulering av skip under IMO. I prosessen ble det oppnådd full internasjonal enighet om at IMO var den organisasjonen som var mest egnet til å sikre helheten i et regelverk som både skulle stille krav til selve skipet og til opphuggingsaktiviteten, samt sikre flaggstaten og landmyndigheten innsyn og kontroll. Dette fikk sin tilslutning også under Baselkonvensjonen ut i fra erfaringen med at denne konvensjonen er lite egnet til å sikre kontroll med skipsfarten. På denne bakgrunn tok Norge et nytt initiativ og utformet et første utkast til en ny konvensjon. Konvensjonsutkastet har siden vært basis for forhandlingene som også har vært ledet av Norge. Arbeidet er nå i sluttfasen, og det er oppnådd internasjonal enighet om de fleste viktige elementene i konvensjonen. Konvensjonen skal vedtas på en diplomatkonferanse i Hong Kong i mai 2009.
Norge har hele tiden gått inn for å lage et så strengt regelverk som mulig, for å oppnå beskyttelse av både de ansatte og av miljøet. Regimet skal etablere krav i et ”vugge til grav”- perspektiv. Dette betyr at konvensjonen vil stille krav både til skipet (konstruksjon, utrustning og drift) og til opphuggingen på land, samt at det innarbeides sertifiserings- og kontrollordninger for å følge opp kravene. Når konvensjonen er vedtatt og trådt i kraft vil det bety at opphuggingssteder i for eksempel Bangladesh må oppgraderes vesentlig for å tilfredsstille konvensjonens standarder for helse, miljø og sikkerhet.
Norge har i denne perioden derfor tatt initiativ til å etablere et bistandssamarbeid med Bangladesh, og i samarbeid med IMOs bistandsseksjon har Norge tilbudt seg å bistå i arbeidet med en slik oppgradering. Bangladesh har nå vist positiv interesse og er i prinsippet er enig i behovet for bistand til å videreutvikle denne industrien. De peker på behov knyttet til fysisk infrastruktur (som veier, arbeidsplattformer, tankrenseanlegg, avfallsmottak og treningsfasiliteter for personell), utvikling av lover og regler samt oppbygging av kapasitet til å gjennomføre tilsyn og kontroll.
Også andre land og organisasjoner viser interesse for slikt samarbeid, og Norge vil søke å samarbeide med disse, inkludert IMO, ILO og Baselkonvensjonen. Norge har som mål at konvensjonen i størst mulig grad skal bidra til å løse problemene knyttet til arbeidsmiljø og miljøskade i forbindelse med skipsopphugging, og vi må oppnå at de store skipsopphuggingslandene og flaggstatene vil ratifisere konvensjonen. I dette bildet er det avgjørende å få til en forbedring av forholdene i Bangladesh, og jeg vil gjøre hva jeg kan for å bidra til dette.
Det må forutsettes at norske redere følger reglene i Baselkonvensjonen når disse komme til anvendelse. Disse reglene er imidlertid avgrenset til å gjelde eksport av avfall fra territoriet. Erfaringsmessig vil skip befinne seg utenfor Norge når de selges til opphugging, ofte via mellommenn.
Norske redere har imidlertid siden det ble vedtatt frivillige retningslinjer om forvarlig opphugging av skip under Basel, IMO og ILO vært oppfordret til å følge disse. Regjeringen har videre lagt til rette for at redere som var omfattet av den gamle rederiskatteordningen nå kan benytte seg av fond for miljøtiltak til å betale merkostnaden ved å sikre forsvarlig opphugging av egne skip.
Samtidig har jeg gitt utrykk for at jeg forventer at rederne tar sitt samfunnsansvar. Jeg har nå kalt inn til et møte med den norske rederinæringen for å følge opp dette nærmere.