Skriftlig spørsmål fra Odd Einar Dørum (V) til justisministeren

Dokument nr. 15:1601 (2007-2008)
Innlevert: 30.09.2008
Sendt: 30.09.2008
Besvart: 02.10.2008 av justisminister Knut Storberget

Odd Einar Dørum (V)

Spørsmål

Odd Einar Dørum (V): Blir ofrene godt nok ivaretatt i forhold til hensikten med kode 6 (strengt fortrolig adresse)?

Begrunnelse

Enkelte mennesker blir utsatt for så alvorlige trusler at voldsalarm og idømt besøksforbud ikke er tilstrekkelig for å ivareta sikkerheten. I noen tilfeller kan det være nødvendig at den trusselutsattte får sperret adresse i folkeregisteret; kode 6. Kode 6 innebærer at offentlige etater, som har tilgang til folkeregisteropplysninger, ikke vil kunne se bostedsadresse eller bokommune.
For å få beskyttelse under kode 6 må den truede personen søke til folkeregisteret om å bli sperret. I 2004 ble det opprettet en egen enhet for personvern og informasjonssikkerhet i Rikstrygdeverket. Hensikten var å koordinere tilbudet til trusselutsatte slik at den truede skulle slippe å forholde seg til flere offentlige instanser i søknadsrunden.
Undertegnede har fått uromeldinger om at de som ønsker å bli beskyttet gjennom kode 6 selv må søke og presentere sin sak for flere offentlige instanser.

Knut Storberget (A)

Svar

Knut Storberget: I likhet med representanten Dørum er jeg gjennom en rapport utarbeidet på oppdrag av Justisdepartementet i 2007, ”Skjerming av trusselutsattes personopplysninger”, gjort kjent med at det forekommer ”lekkasjer”. Det vil si at opplysninger, som i utgangspunktet ikke skulle være tilgjenglige for andre enn en svært begrenset krets (kode 6), allikevel er gitt ut, både til offentlige og private aktører gjennom folkeregisterbasen. Omfanget av dette er ikke kjent, men uansett er dette et alvorlig problem som svekker adressesperre som beskyttelsestiltak.

Når det gjelder situasjonen for den trusselutsatte med hensyn til at vedkommende selv må søke å presentere sin sak for offentlige myndigheter, er dette helt klart uheldig og bidrar ikke til å skape nødvendig trygghet i en vanskelig situasjon. Rapporten ”Å leve på sperret adresse” som ble utarbeidet på oppdrag fra Justisdepartementet i 2007, viste at dette dessverre er virkeligheten for flere av de personene som er innvilget sperret adresse.

Begge de ovennevnte forhold og rapporter følges nå opp gjennom tiltak i handlingsplanen mot vold i nære relasjoner ”Vendepunkt”. En sentral del av denne oppfølgingen er knyttet opp mot å overføre beslutningsmyndigheten for vedtak om adressesperre fra Sentralkontoret for folkeregistrering til politiet. Det er verken hensiktsmessig eller ønskelig at dagens ordning videreføres, der det er Sentralkontoret for folkeregistrering som foretar vurderinger av trusselbildet rettet mot en person og innvilger eller avslår søknaden om adressesperre. Beslutningsmyndigheten bør tilligge politiet både fordi spørsmålet om adressesperring må vurderes i sammenheng med andre mulige beskyttelsestiltak som besøksforbud, voldsalarm og lignende, og fordi det er mest hensiktmessig at én myndighet gjør en samlet vurdering av hvilke tiltak som bør iverksettes. Politidirektoratet legger nå, i samarbeid med Skattedirektoratet, til rette for at en slik overføring av beslutningsmyndighet kan finne sted.

Slik jeg ser det, vil overføringen av beslutningsmyndighet til politiet, kunne bidra til at rutiner for informasjon og oppfølging fra politiets side, som gjelder for eksempel for tildeling av voldsalarm, også vil kunne gjøres gjeldende ved bruk av adresseperre. Bedre ivaretakelse og oppfølging fra politiets side, også når det gjelder råd om egentiltak, vil langt på vei kunne bidra til å avhjelpe den vanskelige situasjonen den trusselutsatte befinner seg i.

Parallelt med dette har jeg bedt Politidirektoratet som et ledd i gjennomføringen av tiltak 11 i ovennevnte handlingsplan mot vold i nære relasjoner, om å gjennomgå arbeidsgrupperapporten ”Skjerming av trusselutsattes personopplysninger”, og gi en nærmere anbefaling til departementet om det er ytterligere tiltak som bør vurderes for implementering og hvordan dette kan gjøres.

I arbeidet for å øke tryggheten for ofre for vold og trusler ytterligere, særlig i saker om vold i nære relasjoner, er det etter min vurdering behov for forsterkede virkemidler. Disse virkemidlene bør i større grad rettes inn mot å innskrenke trusselutøverens, og ikke den truedes bevegelsesfrihet. Typisk vil dette dreie seg om besøksforbud og bruk av elektronisk merking (omvendt voldsalarm). Dette er tiltak departementet nå jobber aktivt med.