Skriftlig spørsmål fra Ulf Erik Knudsen (FrP) til barne- og likestillingsministeren

Dokument nr. 15:37 (2008-2009)
Innlevert: 06.10.2008
Sendt: 07.10.2008
Besvart: 14.10.2008 av barne- og likestillingsminister Anniken Huitfeldt

Ulf Erik Knudsen (FrP)

Spørsmål

Ulf Erik Knudsen (FrP): Hvorfor gjør ikke statsråden adopsjonsprosessen mer effektiv, i stedet for å starte utredning og langvarig utvalgsarbeid, og når mener statsråden at dette arbeidet kan resultere i konkrete tiltak?

Begrunnelse

I pressemelding 29. august kunngjorde BLD at det skal nedsettes et utvalg som skal se på adopsjonsprosessen. Utvalget har fått et meget bredt, men lite målrettet, mandat.
Det er verd å merke seg at slike utvalg ofte bruker lang tid før de får avgitt sin rapport, og at utvalgets anbefalinger kun i liten grad blir gjenstand for snarlige lov- og regelendringer.
Når det er mindre enn ett år igjen til neste valg, er det nærmest umulig å gjennomføre anbefalinger fra et slikt utvalg. Å nedsette et utvalg, i stedet for å effektivisere prosessen, kan derfor best kalles å utsette reelle endringer.
Familier venter, i gjennomsnitt, 2 år og 8 måneder på en adopsjon. Det er tiden det tar fra de starter prosessen, ikke fra de først begynner å vurdere adopsjon. Ventetiden er urimelig lang.

Anniken Huitfeldt (A)

Svar

Anniken Huitfeldt: Jeg er enig med representanten Knudsen i at vi til enhver tid må ha fokus på en god og effektiv saksbehandling av søknad om forhåndssamtykke til adopsjon av barn fra utlandet. Jeg har derfor kontinuerlig oppmerksomhet rettet mot praktiseringen av regelverket på adopsjonsområdet og følger utviklingen av utenlandsadopsjonene nøye.

I den forbindelse vil jeg nevne at fra 1. juli 2008 er saksbehandlingen for forlengelse av forhåndsamtykke gjort enklere og mer effektiv ved å utvide forhåndssamtykkets gyldighetsperiode. Et forhåndssamtykke norske myndigheter gir adoptivsøkere, gis nå for en periode av tre år, mot tidligere to år, med mulighet for forlengelse i ytterligere ett år.

Norske myndigheter er forpliktet internasjonalt gjennom FNs barnekonvensjon og Haagkonvensjonen om vern av barn og samarbeid ved internasjonale adopsjoner til å sikre at adopsjon over landegrensene skjer til det enkelte barns beste. En utenlandsadopsjon skjer derfor i et nært samarbeid med barnets opprinnelsesland. Det må være slått fast at barnet kan adopteres etter opprinnelseslandets lovgivning og at mulighetene for å anbringe barnet i opprinnelseslandet er nøye vurdert.

Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet opplyser at ventetiden i barnas opprinnelsesland i det siste har økt. Flere land som Norge har hatt samarbeid med gjennom mange år, som Kina, Sør-Korea og Colombia, mottar i dag langt flere søknader fra mottakerland enn antallet barn frigitt for adopsjon til utlandet. Direktoratet opplyser også at flere barn nå blir adoptert innenlands i disse landene.

Norske myndigheter er opptatt av å være en aktiv deltaker internasjonalt, samt å legge forholdene til rette for forsvarlige ordninger når det gjelder adopsjon over landegrensene. Videre ser vi på muligheten for at adopsjonsorganisasjonene kan utvide eksisterende samarbeid med opprinnelseslandene og å etablere samarbeid med nye opprinnelsesland. Jeg kan i den forbindelse nevne at departementet er i ferd med å vurdere inngåelse av en bilateral adopsjonsavtale mellom Vietnam og Norge.

Jeg mener at spørsmålet om effektiv saksbehandlingstid må ses i en større sammenheng. På denne bakgrunn har jeg oppnevnt et offentlig utvalg som skal foreta en bred gjennomgang av adopsjonsfeltet. Et sentralt spørsmål utvalget skal se på, er nettopp tidsperspektivet fra søknad om adopsjon blir mottatt av myndighetene, til adopsjonen er gjennomført.

Utvalget skal legge frem sin utredning innen 1. september 2009. Jeg mener vi må avvente utvalgets konklusjoner før vi kan ta stilling til om eventuelle ytterligere tiltak bør settes i verk.