Skriftlig spørsmål fra Jan Arild Ellingsen (FrP) til justisministeren

Dokument nr. 15:55 (2008-2009)
Innlevert: 09.10.2008
Sendt: 09.10.2008
Besvart: 14.10.2008 av justisminister Knut Storberget

Jan Arild Ellingsen (FrP)

Spørsmål

Jan Arild Ellingsen (FrP): I gd.no har man et oppslag om en politimann som blir slått til blods under forsøk på pågripelse av flere ransmenn fra Litauen, sist mandag. Det som likevel er verst med saken slik jeg ser det er at disse kriminelle gjerningsmenn ikke tiltales for vold mot offentlig tjenestemann.
Støtter statsråden en slik mangel på ansvarliggjøring av kriminelle, og er statsråden bekymret for hva norsk politi skal måtte akseptere at kriminelle slipper unna med i fremtiden?

Begrunnelse

Avisen viser til at 5 personer fra Litauen skulle pågripes etter innbrudd i Annis Pølsemakeri i Ringebu i forrige uke. Som en del av basketaket ble en politimann sparket til blods. At politiet deretter ikke finner å tiltale de kriminelle for dette og skylder på såkalte "prosessøkonomiske grunner" er etter mitt skjønn en hån mot alle politifolk som til daglig gjør en fantastisk jobb. Dersom det nå skal være slik at de som fysisk angriper politiet ikke skal straffes for det, vil det være en tragedie. Kun det motsatte resultat er akseptabelt. Jeg forventer derfor en betydelig innsats fra statsråden i denne saken og et endret resultat.

Knut Storberget (A)

Svar

Knut Storberget: Behandling av enkeltsaker på straffesaksområdet hører under påtalemyndigheten som ledes av Riksadvokaten. Påtalemyndigheten er i disse spørsmål ikke undergitt noen instruksjonsmyndighet fra justisministeren og rapporterer ikke om de vurderinger som ligger til grunn for de påtalemessige avgjørelser som tas.
Påtalesystemet bygger videre på at en avgjørelse truffet på et nivå, etter nærmere regler, eventuelt kan bringes inn for overordnet nivå som klagesak. Det kan for eksempel være tilfelle hvor en fornærmet klager over en henleggelsesbeslutning. Justisministeren inngår heller ikke som en del av denne klageordningen.
Spørsmålet tar utgangspunkt i en konkret sak som jeg derfor både av formelle og faktiske årsaker ikke kan kommentere ut over å opplyse at Riksadvokaten opplyser at:

”Det fremgår av en redegjørelse fra politiet til statsadvokaten at det faktiske forhold er at det ikke var mulig å identifisere hvem som utøvde vold mot politiet og at det heller ikke var grunnlag for medvirkningsansvar. Politiet har søkt å korrigere medienes feilaktige omtale”.

Det er videre opplyst at:

”politiet har brukt betydelige ressurser på saken, fem utenlandske borgere er varetektsfengslet, tiltale er tatt ut i løpet av 14 dager og hovedforhandling er berammet til 14. – 15. oktober d.å.”.

De faktiske omstendigheter i saken skiller seg således ganske vesentlig fra den fremstillingen media har valgt å gi, og som danner utgangspunkt for spørsmålet.
Når politiet utøver myndighet er det ikke på vegne av seg selv, men på vegne av samfunnet. For å sikre myndighetsutøvelsen er de gitt nødvendige fullmakter til å anvende makt og maktmidler og de er gitt særskilt strafferettslig vern i blant annet straffeloven §§ 127 og 128. Formålet med straffebestemmelsene er dels å virke forebyggende i den forstand at utsikten til straff skal gjøre at personer avstår fra nærmere definerte, straffbare handlinger, og dels at det skal legge grunnlag for strafferettslig oppfølging og adekvate straffereaksjoner når en slik handling er forøvd.
Straffeloven § 127, første ledd rammer vold mot offentlig tjenestemann og har en alminnelig strafferamme på fengsel i inntil 3 år, men inntil 5 år dersom forbrytelsen er utført av flere i forening. De alminnelige straffebestemmelser om legemskrenkelser vil dessuten kunne anvendes i tillegg til nevnte bestemmelser. Dette gir en mulig strafferamme i den enkelte sak som i mange tilfeller vil overstige strafferammen for vold mot personer som ikke er offentlige tjenestemenn.
Rettspraksis i saker som gjelder vold mot offentlig tjenestemann er gjennomgående streng og straffeutmålingen vil ofte være ubetinget fengsel.
Ut fra de refererte bestemmelser i straffeloven og gjeldende straffutmålingspraksis er det min vurdering at politiet generelt har et godt strafferettslig vern.
I likhet med alle andre straffesaker har også disse sakene en bevismessig side. Saker med vold mot offentlig tjenestemann vil bli etterforsket og påtalemessig vurdert på samme måte som alle andre straffesaker. I dette ligger blant annet vurdering av bevisene, herunder i forhold til om kravet til strafferettslig skyld anses oppfylt. Hvordan man samlet sett vurderer en saks bevismessige side er en påtalemessig vurdering som jeg, som tidligere nevnt, ikke kan gå inn i.