Skriftlig spørsmål fra Hans Olav Syversen (KrF) til justisministeren

Dokument nr. 15:61 (2008-2009)
Innlevert: 09.10.2008
Sendt: 10.10.2008
Besvart: 16.10.2008 av justisminister Knut Storberget

Hans Olav Syversen (KrF)

Spørsmål

Hans Olav Syversen (KrF): Det har den siste tiden vært flere stygge voldsepisoder rettet mot politi i tjeneste, blant annet i Gudbrandsdalen og i Solør. Polititjenestemannen i Solør har nå sagt opp sin stilling og det er sterke reaksjoner på at gjerningsmannen ikke ble varetektsfengslet. Både i politiet og ellers i samfunnet stiller man seg spørsmålet om dette viser at terskelen for varetektsfengsling er for høy i saker der det utøves vold mot polititjenestemenn og -kvinner.
Hva er statsrådens generelle syn på dette?

Knut Storberget (A)

Svar

Knut Storberget: Jeg vil først understreke at de aktuelle straffesakene det er referert til og håndteringen av disse hører inn under påtalemyndigheten som ledes av Riksadvokaten. Påtalemyndigheten er i forhold til behandlingen av enkeltsaker ikke undergitt justisministerens instruksjonsmyndighet.

Når det gjelder saken det er vist til i Gudbrandsdalen kan jeg informere om at Riksadvokaten har opplyst følgende:

”Det fremgår av en redegjørelse fra politiet til statsadvokaten at det faktiske forhold er at det ikke var mulig å identifisere hvem som utøvde vold mot politiet og at det heller ikke var grunnlag for medvirkningsansvar. Politiet har søkt å korrigere medienes feilaktige omtale”.

Det er videre opplyst at:

”politiet har brukt betydelige ressurser på saken, fem utenlandske borgere er varetektsfengslet, tiltale er tatt ut i løpet av 14 dager og hovedforhandling er berammet til 14.-15. oktober d.å”.

De faktiske omstendigheter i saken skiller seg således ganske vesentlig fra den fremstillingen media har valgt å gi.

På generelt grunnlag vil jeg understreke at det er høyt prioritert arbeid for Regjeringen å bekjempe kriminalitet og sørge for en forsvarlig og effektiv straffeforfølgning. Det er i denne sammenheng helt avgjørende at personer som utsettes for kriminalitet og publikum i sin alminnelighet har tillit til straffesaksarbeidet, selvfølgelig også når det er lovens håndhevere som selv rammes. Dette gjelder i særlig grad saker av stor alvorlighetsgrad, slik som i voldssaker. Det arbeides kontinuerlig med å forbedre elementer som kvaliteten på etterforskingen, saksbehandlingstid og oppklaringsprosenten. Samtidig er det et ufravikelig krav at straffesaksbehandlingen holder en slik kvalitet at man sikrer riktige avgjørelser og ivaretar den enkeltes rettssikkerhet på ethvert trinn av saken.

Polititjenestemenn skal ha og har et særskilt strafferettslig vern. Vi har flere alminnelige bestemmelser med straffesanksjoner mot hindring av politiets arbeid og mot forulemping av polititjenestemann. Under utøvelsen av politimyndighet har polititjenestemenn et spesielt strafferettslig vern blant annet etter straffeloven § 127 (vold mot offentlig tjenestemann), § 128 (bruk av trusler for å få en tjenestemann til å urettmessig foreta/unnlate en tjenestehandling) § 132 a (motarbeiding av rettsvesenet) og § 326 (hindring av offentlig tjenestemanns tjenesteutøvelse). Dertil kan naturligvis de alminnelige bestemmelsene i straffeloven eksempelvis til vern mot legemskrenkelser også være anvendelige.

Rettspraksis i saker som gjelder vold mot offentlig tjenestemann er gjennomgående streng, og straffeutmålingen vil ofte være ubetinget fengsel. Ut fra de refererte bestemmelser i straffeloven og gjeldende straffutmålingspraksis er jeg av den oppfatning at politiet generelt har et godt strafferettslig vern.

Når det gjelder varetektsfengsling, så er vilkårene for dette strenge. Det er viktig å understreke at varetektsfengsling ikke er straff, men et tvangsmiddel som benyttes i sikringsøyemed. Det gjelder her ingen spesielle regler når overtredelsen har rammet en polititjenestemann. Saken skal bedømmes etter de alminnelige regler. De materielle grunnvilkår for varetektsfengsling fremgår av straffeprosessloven § 171, jf. § 184. Det må foreligge skjellig grunn til mistanke om at vedkommende er skyldig i en eller flere handlinger som kan medføre høyere straff enn fengsel i seks måneder. I tillegg må ett av følgende tilleggsvilkår i straffeprosessloven § 171 første ledd nr. 1-4 være oppfylt: det må foreligge gjentakelsesfare, bevisforspillelsesfare, unndragelsesfare eller anmodning fra den antatte lovovertrederen selv. Det kreves således et spesielt grunnlag, alvorlighetsgrad er i seg selv her ikke tilstrekkelig. Det skal i tillegg også vurderes om bruk av tvangsmiddelet er hensiktsmessig og ønskelig på avgjørelsestidspunktet, og om inngrepet vil være uforholdsmessig, jf. straffeprosessloven § 170 a.

Gjelder mistanken svært alvorlige lovbrudd, kan den mistenkte likevel varetektsfengsles selv om ingen av de tre nevnte vilkårene er tilstede. Straffeprosessloven § 172 gir adgang til fengsling når det aktuelle lovbruddet kan gi minst ti års fengsel eller det foreligger omstendigheter som i særlig grad styrker mistanken om forbrytelse mot nærmere angitte lovbrudd (de mest alvorlige legemskrenkelsene som ikke har en strafferamme på minst ti års fengsel).

Som tidligere nevnt så er varetekt ikke straff. Reaksjonen på at det er utøvet vold eller annen utilbørlig atferd mot polititjenestemann skal komme ved idømmelsen og utmålingen av reaksjon.