Kari Kjønaas Kjos (FrP): Er arbeids- og inkluderingsministeren enig i at en slik lovanvendelse kan virke kjønnsdiskriminerende og urimelig i sin praksis, og kan arbeids- og inkluderingsministeren oppgi antallet menn som har fått avkortet sin allerede innvilgede 100% uføretrygd, med samme begrunnelse som den omtalte gifte kvinnen?
Begrunnelse
Ei gift kvinne ble i 1989 erklært 100 pst. ufør. Ektemannen var på den tiden i fullt arbeid. På grunn av at kvinnen var gift, hadde barn og mannen var i arbeid fikk hun avkortet uføretrygden sin med 30 pst., ned til 70 pst. Reduksjonen av uføretrygden ble begrunnet med at hun kunne klare å jobbe litt i hjemmet. Kvinnen har senere søkt om å få omgjort vedtaket om redusert uføretrygd, ikke minst fordi hun faktisk ble erklært 100 pst. ufør allerede i 1989 og at hennes helsemessige situasjon ikke har forandret seg. Kvinnen mener at en slik lovanvendelse er klart kjønnsdiskriminerende all den tid den rammer kvinner spesielt. Det er ikke kjent at menns bidrag i hjemmet blir vurdert på samme måte sett i forhold til hvor stor uføretrygden skal være. Kvinnen viser også til at hjemmearbeidet som hun kunne utføre uten tvil var ulønnet arbeid i hjemmet og bidro derfor ikke til familiens totale inntekt. Kvinnen har senere søkt om å få tilbake full uføretrygd, men fikk etter 6 måneders venting på svar avslag på søknaden. Avslaget ble begrunnet med at den nye loven, jf. Lov om folketrygd § 12-7 og § 12-8 ikke har tilbakevirkende kraft.