Bjørg Tørresdal (KrF): Ifølge instruks AI-2008-036 fra AID til UDI skal ikke sur place-begrensningen gjelde ved forfølgelse på grunn av homofil legning. I samme intruks presiseres det at sur place-begrensingene skal gjelde konvertitter. Begrunnelsen for dette er at praksis når det gjelder homofili sur place synes å være ensartet uavhengig av asylsøkerens nasjonalitet.
Hvordan kan statsråden mene at dette er en tilstrekkelig god nok begrunnelse for ulik praksis i saker med konvertitter og saker med homofile?
Begrunnelse
Det er en kjent sak at både kristne og homofile blir forfulgt i Afghanistan. KrF mener forfølgelsen er like uakseptabel enten det gjelder den ene eller andre gruppen. Menneskerettighetserklæringen av 10. des 1948 Artikkel 18, lyder som følger :
”Enhver har rett til tanke-, samvittighets- og religionsfrihet. Denne rett omfatter frihet til å skifte religion eller tro, og frihet til enten alene eller sammen med andre, og offentlig eller privat, å gi uttrykk for sin religion eller tro gjennom undervisning, utøvelse, tilbedelse og ritualer.”
Menneskerettighetserklæringen er klar, men AID
”samtykker ikke i forslaget om å innvilge asyl til afghanske borgere..., i tilfeller hvor konverteringen ikke er en naturlig forlengelse av aktiviteter i hjemlandet.”
KrF mener denne praksisen strider mot våre internasjonale forpliktelser. KrF mener selvfølgelig at en forutsetning for beskyttelse er at konverteringen er reell.