Skriftlig spørsmål fra Anne Margrethe Larsen (V) til arbeids- og inkluderingsministeren

Dokument nr. 15:235 (2008-2009)
Innlevert: 06.11.2008
Sendt: 07.11.2008
Besvart: 13.11.2008 av arbeids- og inkluderingsminister Dag Terje Andersen

Anne Margrethe Larsen (V)

Spørsmål

Anne Margrethe Larsen (V): Rettssikkerhet og menneskerettigheter er grunnleggende for norsk asylpolitikk.
Hvordan kan arbeids- og inkluderingsministeren bidra til at N.N. får opphold på humanitært grunnlag, da ev. retur til Iran vil sette hans liv i fare etter hans tidligere politiske samarbeid med Folkets Mujahedin (MeK)?

Begrunnelse

Iransk borger, NN (født 1968), har vært i Norge siden oktober 2003. Han kom hit via Nederland, jf. Dublinkonvensjonen, og har fått tre avslag på anmodning om opphold i Norge. Fra sitt opphold privat/i mottak er han redd for sitt liv, da han tidligere har hatt politisk samarbeid med Folkets Mudjahedin i Iran og har opplevd fengsel, tortur og at nær familie er drept og forfulgt.Han frykter at kontakt med familien og mediefokus på hans sak, vil skade familiemedlemmer i Iran. Det har derfor vært vansker med å skaffe verifisert dokumentasjon.
Hans helse er meget bekymringsfull. Med alvorlig epilepsi som krever fast medisinering, mage-tarmlidelser som følge av tortur og en alvorlig depresjon, er jeg som helsearbeider i møte med NN svært urolig.
Hans støttespillere er også forundret over at han har hatt samme nemndleder i Utlendingsnemnda ved hvert avslag, en nemdleder som heller ikke har møtt ham. I rettssikkerhetens navn må det være riktig at en uhildet person nå ser på saken.
Ved utenrikskomiteens besøk til Iran juni 2007, fikk vi tydelige signaler fra iranske myndigheter om deres syn på Mujahedin som en slags "terror- organisasjon".
Utfra grunnleggende menneskerettigheter er jeg svært bekymret for NN sitt liv, og jeg ber om at opphold på humanitært grunnlag må vurderes på nytt, knyttet til hans nå stadig dårligere helse og tidligere politiske samarbeid med Mujahedin.

Dag Terje Andersen (A)

Svar

Dag Terje Andersen: Utlendingsforvaltningen er som kjent organisert slik at verken jeg eller øvrige medlemmer av regjeringen har myndighet til å gå inn i enkeltsaker eller instruere om utfallet av dem, med unntak av saker som berører hensynet til rikets sikkerhet og utenrikspolitiske hensyn. Det er Utlendingsdirektoratet (UDI) og Utlendingsnemnda (UNE) som behandler enkeltsaker etter utlendingsloven. Både UDI og UNE, med bistand fra Utlendingsforvaltningens enhet for landinformasjon, Landinfo, har gode kunnskaper om situasjonen i de ulike land det kommer asylsøkere fra, også Iran. Jeg legger til grunn at personer som søker asyl i Norge og som har et beskyttelsesbehov i henhold til våre folkerettslige forpliktelser, får den beskyttelsen de har krav på. Dette omfatter bl.a. personer som er vernet mot retur til hjemlandet i henhold til flyktningkonvensjonen og den europeiske menneskerettskonvensjonen.

Når det gjelder helseanførsler i asylsaker, er det slik at de fleste land i verden har et vesentlig dårligere helsetilbud enn det Norge kan tilby. Av innvandringsregulerende hensyn og for å forhindre undergraving av asylinstituttet, er det nødvendig å føre en restriktiv praksis for når det skal gis oppholdstillatelse på grunn av helsemessige forhold. I hvert enkelt tilfelle foretar utlendingsmyndighetene en totalvurdering av de hensyn som taler for at opphold innvilges mot blant annet hensynet til regulert og kontrollert innvandring.

Jeg viser for øvrig til at dersom asylsøkeren er omfattet av Dublin-regelverket, vil han/hun som hovedregel få avslag på asylsøknaden uten at den blir realitetsbehandlet, og bli tilbakeført til den medlemsstaten hvor det ble fremmet søknad om asyl først.

I begrunnelsen for representantens spørsmål utrykkes det forundring over at samme nemndleder i UNE har avslått en sak flere ganger, og at nemndleder heller ikke har møtt søkeren. Jeg vil derfor vise til at etter utlendingsloven kan saker som ikke inneholder vesentlige tvilsspørsmål, avgjøres av nemndleder uten at saken fremlegges for nemndmøte med mulighet for personlig fremmøte. Det er nemndleder som med hjemmel i utlendingsloven har ansvaret for å ta stilling til om den konkrete saken inneholder tvilsspørsmål av vesentlig betydning for utfallet. Videre kan saker som gjelder anmodning om omgjøring av nemndvedtak avgjøres av nemndleder når det ikke er grunn til å anta at nemnda vil endre vedtaket. I henhold til UNEs interne retningslinjer kan dette bl.a. være tilfellet når det ikke fremkommer nye opplysninger i anmodningen eller når de nye opplysningene fremstår som klart uriktige/ikke troverdige. I retningslinjene fremkommer videre at dette fortrinnsvis kan gjøres av den nemndleder som avgjorde klagen.

En to-trinnsbehandling av sakene i utlendingsforvaltningen er sikret ved at Utlendingsdirektoratet (UDI) fatter vedtak i første instans med UNE som klageinstans. Svært mange asylsøkere som har fått endelig avslag på sine asylsøknader etter at saken har blitt avgjort i UNE, ber om å få ytterligere vurderinger av saken gjennom å fremme såkalte omgjøringsanmodninger. En del omgjøringsanmodninger inneholder lite nytt og er enkle å behandle, men legger allikevel beslag på en stor andel av UNEs saksbehandlingskapasitet. Hensynet til effektiv saksbehandling tilsier derfor at det fortrinnsvis er den samme nemndlederen som vurderer omgjøringsanmodningene som behandlet klagesaken. En slik praksis anses videre å være i tråd med reglene om habilitet i forvaltningen. Jeg presiserer for øvrig at når nemnda har fattet endelig vedtak i saken er klageadgangen å anse som avsluttet. Dersom omgjøringsanmodninger skulle blitt avgjort av en ny nemndleder, vil dette kunne fremstå som en ytterligere klagemulighet uten krav til nye opplysninger av reell betydning.