Skriftlig spørsmål fra Gunnar Gundersen (H) til landbruks- og matministeren

Spørsmål

Gunnar Gundersen (H): Bredvold Skoger i Åsnes melder nå at de legger utviklingsplaner og satsinger på is etter at de fikk avslag på sin søknad om å få lov til å organisere seg som aksjeselskap. Dette viser klart hvordan dagens reguleringer hindrer utvikling og vekst i Distrikts-Norge.
Hva er det i utviklingen de siste 40 år som gjør at statsråden tror at mer av samme reguleringsmedisin gir utvikling i Distrikts-Norge?

Svar

Lars Peder Brekk: En god distriktspolitikk står sentralt for denne Regjeringen. Dette går bl.a. fram av Soria-Moria erklæringen hvor Regjeringen har satt som mål at det skal gjennomføres et løft for distriktene, et løft hvor virkemidler innen ulike sektorer tas i bruk for å sikre levende lokalsamfunn. Regjeringens politikk går bl.a. fram av St.meld.nr. 21 (2005-2006) Hjarte for heile landet.
En av de viktigste ressursene vi har for å få til utvikling i distriktene er landbrukseiendommen med arealer og bygninger. Den er utgangspunktet for all næringsutvikling i landbruket. Jeg ser det som en viktig oppgave at også virkemidlene i eiendomspolitikken skal innrettes slik at de bidrar til å nå regjeringens mål på dette området. Virkemidlene i landbruks- og distriktspolitikken kan imidlertid ikke ses isolert. Det er naturlige og viktige sammenhenger mellom dem og andre virkemidler, enten de er fastsatt i lovgivning, knyttet til økonomiske ordninger i landbruket, eller distriktspolitiske virkemidler av mer generell karakter. Skal Regjeringens mål nås, må det følgelig finnes ulike virkemidler å spille på, og virkemidlene må balanseres på en god måte i forhold til hverandre. I dette samspillet mener jeg at bl.a. jordloven og konsesjonsloven er viktig lovverk med tanke på både bruk og vern av landbrukseiendommen.
Konsesjonsloven av 2004 viderefører målet om at landbrukseiendommer i størst mulig grad bør eies av fysiske personer som selv står for driften og bor på eiendommen. Dette er en norsk tradisjon som har vist seg å gi en stabil og rasjonell eierform som hindrer at landbrukseiendommer blir en ren kapitalplassering. Konsesjonsloven har likevel ikke noe absolutt forbud mot at aksjeselskaper skal kunne erverve landbrukseiendommer. Loven legger til rette for fleksible løsninger i de tilfeller dette byr på fordeler i forhold til den tradisjonelle eierformen. Det skal foretas en konkret og individuell vurdering.
I konsesjonssaken vedrørende Bredvold Skoger kom jeg til at det ikke var gode nok grunner til å akseptere aksjeselskap som eierform. Eiendommen er på totalt 24.454 daa, hvorav 500 daa dyrka jord, 19 daa annet jordbruksareal, 22.562 daa produktiv skog, 1.300 daa myr og 969 daa annet areal. En så stor landbrukseiendom gir etter min mening gode muligheter for både tradisjonelle og nye næringsmuligheter uten at det er nødvendig å kanaliseres investeringer og inntekter gjennom et aksjeselskap. Jeg har ikke noen tro på at et aksjeselskap generelt gir bedre muligheter og motivasjon for å investere i en landbrukseiendom som dette enn et personlig eie. Aksjer kan videre selges uten konsesjon. Det betyr at personer uten interesse i eiendommen som bosted og arbeidsplass, og som bare er interessert i eiendommen som en kapitalplassering, kan bli eiere uten at det kan hindres gjennom konsesjonsbehandling. I et langsiktig perspektiv mener jeg at en slik eierform ikke er heldig verken for å oppnå stabil bosetting eller å ta vare på arealressursene.
Jeg er etter dette ikke enig med representanten Gunnar Gundersen i at dagens reguleringer på dette området hindrer utvikling og vekst i distrikts-Norge. Når det er sagt, mener jeg at virkemidlene i landbruket også skal ivareta andre hensyn enn utvikling og vekst, for eksempel hensynet til miljøet og hensynet til å verne dyrka jord. Jeg mener de virkemidlene vi har innen eiendomslovgivningen balanserer disse hensynene på en god måte.

Stortinget.no

Skriftlig spørsmål fra Gunnar Gundersen (H) til landbruks- og matministeren

Spørsmål

Svar