Skriftlig spørsmål fra Sonja Irene Sjøli (H) til helse- og omsorgsministeren

Dokument nr. 15:401 (2008-2009)
Innlevert: 05.12.2008
Sendt: 08.12.2008
Besvart: 16.12.2008 av helse- og omsorgsminister Bjarne Håkon Hanssen

Sonja Irene Sjøli (H)

Spørsmål

Sonja Irene Sjøli (H): Det vises til VG 5. desember om kreftsyke NN som er blitt tilkjent erstatning fra staten pga. feilbehandling i det offentlige helsevesen. Han får imidlertid utbetalt bare en femtedel fordi NPE påberoper forkortet levetid for ikke å gi ham hele erstatningen. NPE benytter en unntakshjemmel i skadeerstatningsloven, og det fremkommer at det er svært ulik oppfatning blant jurister om NPE's bruk av loven.
Hva er statsrådens vurdering av NPE's tolkning av §3.9 i skadeerstatningsloven?

Begrunnelse

Saken viser at leger i det offentlige helsevesen overså NNs kreft i 14 måneder, og at en forsinket kreftdiagnose medførte kreftspredning og uhelbredelig sykdom. NPE's egne sakkyndige mener diagnosen kunne vært stilt allerede i 2006. NN ble tilkjent 900000 kr i erstatning, men får utbetalt bare en femtedel med den begrunnelse at han snart skal dø. Jusprofessor Fleicher mener NPE bommer fullstendig når de tar fra NN erstatningen. NPE poengterer selv at unntaksbestemmelsen for å utbetale en oppstykket og redusert erstatning brukes sjelden, og at det bare foreligger to saker hvor unntaksbestemmelsen er brukt.
Fleicher uttaler til VG at:

"bestemmelsen i skadeerstatningsloven sier helt klart at skadelidte har krav på å få en engangsum. Og det må være særlig klart når det gjelder menerstatning. Paragrafen om teminvise ytelser er først og fremst aktuell ved en annen type erstatning enn menerstatning. Dette er mer aktuelt ved økonomiske inntektstap"

Han påpeker videre at poenget med menerstatning er at skadelidte skal få en kompensasjon for skaden eller menets betydning for livsutfoldelse.
Avdelingsdirektør i NPE Anne Mette Gulaker uttaler til VG at "Blant de tilfellene vi kan benytte dette, er ved veldig dårlig prognose med hensyn til levetid"
Det fremkommer, også at fra NPE at praksis på dette er område er beskjeden, kun to tilfeller.
Advokat Jan Inge Thesen mener at saken er av prinsippiell viktig . "NPE påberoper seg forkortet levetid for ikke å gi ham hele erstatningen for en skade det offentlige selv har påført." Og han mener NPE bruker feil juss, og at hvis vedtaket blir stående, kan det få konsekvenser for andre i lignende situasjoner.

Bjarne Håkon Hanssen (A)

Svar

Bjarne Håkon Hanssen: Før jeg svarer på det konkrete spørsmålet representanten stiller, vil jeg gi en kort redegjørelse for bakgrunnen for omtalte pasientskadesak. Jeg vil deretter gi en oversikt over aktuelle erstatningsposter ved utmåling av personskadeerstatning. Sist vil jeg redegjøre for pasientskadeordningen system for klagebehandling og Helse- og omsorgsdepartementets rolle i forhold til dette.

Sakens bakgrunn
Personen som er omtalt i det refererte VG-oppslaget den 5. desember 2008, har fått en forsinket diagnose av kreft. Norsk pasientskadeerstatning (NPE) har erkjent ansvar for denne forsinkelsen, og NPE arbeider nå med utmålingen av de ulike erstatningspostene. Ifølge opplysningene fra NPE, har skadelidte hittil (pr. 10. desember 2008) blitt tilkjent og fått utbetalt kr 230.000 i menerstatning, samt fått utbetalt kr 150.000 a konto for utgifter. Menerstatningen er utmålt for fire år som en terminvis ytelse. Nytt årlig terminbeløp vil bli ytt ved behov når den stipulerte perioden er utløpt.
NPE har opplyst at flere erstatningsposter gjenstår, og at endelig erstatning vil bli høyere enn det som foreløpig er utbetalt. Dette har dessverre ikke kommet godt nok frem i media.
Det som har vært hovedfokuset i medieoppslagene, har vært at det skal ha oppstått en uenighet mellom skadelidtes advokat og NPE vedrørende spørsmålet om menerstatning og terminutbetaling av denne erstatningsposten, herunder fortolkningen av skades-erstatningslovens § 3-9. NPEs vurdering av dette spørsmålet er blitt påklaget, og blir nå gjenstand for klagesaksbehandling i Pasientskadenemnda. Pasientskadenemnda har overfor departementet opplyst at saken vil bli behandlet som en hastesak.
Aktuelle erstatningsposter ved utmåling av personskadeerstatning
Krav om erstatning som fremmes mot NPE og utmålingen av erstatningen skal behandles etter gjeldende rett på pasientskadeområdet. Det følger av § 4 i lov av 15. juni 2001 nr. 53 om erstatning ved pasientskader m.v. (pasientskadeloven) at for tapsutmålingen i pasientskadesakene gjelder lov 13. juni 1969 nr. 26 om skadeserstatning (skadeserstatningsloven). I tillegg har rettspraksis generelt stor betydning for erstat-ningsutmålingen i norsk rett.
Skadeserstatningsloven er en generell lov som regulerer utmåling av erstatning i person-skadesaker innenfor flere rettsområder - ikke bare ved utmåling av pasientskadesaker. Skadeserstatningsloven omfatter for eksempel også forsikringsselskapenes utmåling av erstatning ved trafikkskader.
Hvilke erstatningsposter som er aktuelle i personskadesaker er angitt i skadeserstatningsloven. Har skadelidte blitt arbeidsufør som følge av skaden, vil tap i inntekt dekkes i tillegg til dekning av ”nødvendige og rimelige” utgifter. Dersom pasienten dør som følge av den påførte skaden, utbetales det erstatning for forsørgertap hvis avdøde har hatt forsørgeransvar for barn, ektefelle, samboer eller andre.
Hvis pasienten har fått en varig og betydelig skade av medisinsk art, kan han ha rett til menerstatning. Menerstatningen er ment å være en kompensasjon for den tapte livsutfoldelsen skaden har ført med seg. Menerstatningen er ikke ment å være noen form for kompensasjon til pårørende for tapt forsørgelse.
Hovedregelen etter norsk rett er at erstatningen fastsettes som en engangssum, men den kan fastsettes i terminer dersom det foreligger særlig grunnlag, jf. skadeserstatningsloven § 3-9. I praksis blir de fleste erstatninger utbetalt som et engangsbeløp.
Saksbehandlingen og etablerte rettssikkerhetsmekanismer
Norsk pasientskadeerstatning (NPE) og Pasientskadenemnda behandler krav om erstatning fra pasienter som mener at de er blitt påført en skade av helsetjenesten. NPE og Pasientskadenemnda skal være faglig uavhengige organ, og Helse- og omsorgsdepartementet kan ikke instruere organene om lovtolkning, skjønnsutøvelse eller avgjørelse av enkeltsaker. Erstatningssøkers rettssikkerhet skal være godt ivaretatt gjennom det klagesystem som er etablert i pasientskadeordningen. Saker som behandles av NPE kan påklages til Pasientskadenemnda, og nemndas vedtak kan i sin tur prøves for domstolene.
Dette innebærer at Helse- og omsorgsdepartementet ikke skal gå inn og overprøve om NPE har lagt en korrekt lovforståelse til grunn i den enkelte sak. Spørsmålet om NPEs anvendelse av skadeserstatningslovens § 3-9 i denne konkrete saken har vært korrekt og i tråd med gjeldende rett, skal nå behandles som en klagesak av NPEs klageorgan. På denne bakgrunn, vil det derfor ikke være riktig av meg å gi noen vurdering av NPEs tolkning av § 3-9 i skadeserstatningsloven.