Du bruker en gammel nettleser. For å kunne bruke all funksjonalitet i nettsidene må du bytte til en nyere og oppdatert nettleser. Se oversikt over støttede nettlesere.
Dokument nr. 15:447 (2008-2009) Innlevert: 16.12.2008 Sendt: 17.12.2008 Besvart: 22.12.2008 av finansminister Kristin Halvorsen
Peter Skovholt Gitmark (H): Bildelfabrikken CT Farsund betaler eiendomsskatt etter et beregningsgrunnlag på 230 millioner kroner. I fjor skiftet bedriften eiere for 23 millioner kroner. CT Farsund fikk medhold av Farsund kommune at salgssummen skulle være nytt beregningsgrunnlag for eiendomsskatten, Vest-Agder fylke nektet. Bedriften går nå igjennom en svært vanskelig periode.Vil statsråden, i det minste, påse at CT Farsund ikke betaler mer i eiendomsskatt enn markedsprisen på bedriften tilsier?
Kristin Halvorsen: Eiendomsskatt er en kommunal skatt som pålegges med hjemmel i lov 6. juni 1975 nr. 29 om eigedomsskatt til kommunane (eigedomsskattelova). Det er kommunestyret i den enkelte kommune som avgjør om det skal skrives ut eiendomsskatt i kommunen. Videre er det kommunale organer som forestår utskriving og innkreving av eiendomsskatten. Finansdepartementet har ikke kompetanse til å gripe inn i konkrete saker som gjelder en kommunes utskriving av eiendomsskatt. Jeg har derfor ikke myndighet til å ”påse at CT Farsund ikke betaler mer i eiendomsskatt enn markedsprisen tilsier”. Siden Finansdepartementet forvalter regelverket for eiendomsskatt og i den forbindelse avgir fortolkningsuttalelser om forståelsen av loven, kan jeg imidlertid si følgende om regelverket:Eigedomsskattelova § 33 annet ledd bestemmer at inntil § 8 er gitt generell ikrafttredelse skal grunnlaget for eiendomsskatten fastsettes etter reglene i den tidligere byskatteloven av 1911. Etter gjeldende rett skal alminnelig taksering for eiendomsskatteformål foretas hvert tiende år. Av § 5 første ledd i byskatteloven følger det at eiendommene skal verdsettes til omsetningsverdi. I praksis gjør mange kommuner bruk av en såkalt reduksjonsfaktor, noe som innebærer at skattegrunnlaget settes lavere enn faktisk omsetningsverdi. Skattytere som mener at taksten er for høy kan klage på takseringen. Klagebehandlingen skal ta stilling til hva som er riktig takst, og ev. justere taksten til dette nivået. Det følger av eiendomsskatteloven § 5 at taksten maksimalt kan være eiendommens omsetningsverdi. Innenfor denne begrensningen følger det av likhetsprinsippet at taksten skal være på samme nivå som for tilsvarende eiendommer i kommunen. I tillegg til å klage til kommunen kan den skattepliktige bringe saken inn for domstolene eller be fylkesmannen vurdere sakenInnenfor tiårsperioden ligger takstene som hovedregel fast. Når det foretas ny taksering vil de eiendomsskattepliktige kunne oppleve en prosentvis betydelig økning i skattebyrden som følge av økningen i eiendomsverdiene. Dette vil da være en oppjustering i forhold til det etterslep som følger av den lange takstperioden.På samme måte kan en nedgang i boligprisene føre til at et eldre takstgrunnlag blir høyere enn boligens markedsverdi. Da oppstår i utgangspunktet et tilsvarende etterslep i nedjusteringen. Kommunestyret har imidlertid anledning til å beslutte at det skal foretas en generell omtaksering for all eiendom i kommunen som pålegges eiendomsskatt før utløpet av tiårsperioden dersom det foreligger ”særegne forhold”. Hverken loven eller lovens forarbeider angir noe nærmere hva som skal anses å statuere særegne forhold. Spørsmålet i denne saken gjelder imidlertid en bestemt eiendom, og jeg går derfor ikke nærmere inn på denne vurderingen.Videre åpner loven for at både formannskapet i kommunen og den skattepliktige kan kreve at det foretas særskilt verdsettelse av enkelteiendommer innenfor tiårsperioden, ”hvor værdien av en eiendom ved indtraadte forandringer antages at være væsentlig forøket eller formindsket i forhold til andre eiendomme.”Bestemmelsen er lite omtalt og antas sjelden å ha vært brukt. I juridisk teori har det blitt lagt til grunn at konjunkturforandringer og prisendringer hvor eiendommen har fulgt de samme bevegelser som eiendommer i sin alminnelighet, ikke gir grunnlag for omtaksering. Har imidlertid eiendommer av en bestemt art vært gjenstand for en særskilt nedgang i verdien, som ikke gjelder annen eiendom i kommunen, kan det være grunnlag for retaksering.