Skriftlig spørsmål fra Anders Anundsen (FrP) til helse- og omsorgsministeren

Dokument nr. 15:561 (2008-2009)
Innlevert: 22.01.2009
Sendt: 22.01.2009
Besvart: 30.01.2009 av helse- og omsorgsminister Bjarne Håkon Hanssen

Anders Anundsen (FrP)

Spørsmål

Anders Anundsen (FrP): Kan statsråden på noen måte bidra til at dette viktige tilbudet innenfor helse og omsorg kan opprettholdes?

Begrunnelse

Mobil Personalarm (MPA) unikt tilbud til personer som av ulike årsaker, ofte medisinske, får redusert bevegelsesfrihet fordi de kan få illebefinnende eller lignende. Tjenesten er organisert som en mobil alarm som kan utløses ved eksempelvis medisinsk nød, i og utenfor mobilnettets dekningsområde. Brukere kan eksempelvis være eldre eller syke som av hensyn til egen sikkerhet og helse ikke våger bevege seg særlig utendørs, reise til hytta eller drive friluftsaktivitet av frykt for at et illebefinnende eller en ulykke inntreffer.
Ved å abonnere på MPA kan disse leve mer normale liv i visshet om at de vil bli funnet av helsepersonell dersom noe skulle inntreffe. Tidl. leder av 110-sentralen i Vestfold, Jan-Olav Vagle, har beskrevet samarbeidet med MPA slik i brev av 14.4.2008:

"110-sentralen i Vestfold har samarbeidet med MPA siden 2004 og har hatt alarmmottaket for deres ca 200 brukere av mobil person alarm gjennom nærmere tre år. Samarbeidet har gitt oppsiktsvekkende gode resultater, ikke minst på grunn av MPAs løsning for å eliminere feilutløste personalarmer. Etter tre års drift har MPA lykkes å oppnå en feilprosent overfor alarmmottaket som et tilnærmet null. Samtidig har de en mobil løsning som gir muligheten til å finne igjen mennesker utendørs, innendørs og utenfor mobildekning.
Standarden MPA har utviklet dekker både teknologi og logistikk i en kombinasjon som første gang i verden, gjør det mulig å drifte et mobilt personlig alarmsystem der brukerfeil og medfølgende feilutløste alarmer elimineres. Den månedlige oppfølgingen av bruker med oppdatering kritisk helse- og sikkerhetsinformasjon, gjennomgang av alarmbruk og funksjonskontroll av utstyr er en nøkkelfaktor, som ikke belaster vår organisasjon. Til gjengjeld får vi som sitter med alarmmottaket et best mulig utgangspunkt for å sette inn de rette tiltakene fra det øyeblikket en bruker utløser alarmen.
Denne helhetlige tilnærmingen gir en særdeles positiv effekt på resursinnsatsen til nødetatene, for brukerens trygghetsopplevelse og resursbruken i de øvrige etatene innenfor helse- og omsorgsarbeidet."

Etter spørrerens syn sier uttalelsene fra daværende leder av 110-sentralen i Vestfold alt om hvor viktig dette tilbudet er for de som benytter seg av tjenesten. Det sier også mye om hvilket utrolig potensial som ligger i å tilby tjenesten til flere enn de 200 brukerne som har vært i pilotprosjektet, som ved å få en slik trygghet vil oppleve å få en ny frihet og trygghet.
I dag er det kun politiets mobile voldsalarm og MPA som er direkte knyttet til det offentlige nødnettet.
Selskapet som har utviklet ordningen og som drifter den i dag, er kommet i en vanskelig økonomisk situasjon på grunn av kapitalmangel under finanskrisen. Brukerne av tjenesten er alt varslet om at tjenesten vil opphøre om kort tid. Dette fremstår som dramatisk og unødvendig dersom et tilbud innenfor helsesektoren med det potensialet denne tjenesten har, skal bli lagt ned på grunn av forbigående økonomiske vanskeligheter.
Det er grunn til å tro at det offentlige vil spare store kostnader til søk og utrykning dersom tilbudet til MPA opprettholdes og videreutvikles. Samarbeidet med 110-sentralen i Vestfold mer enn antyder potensialet.

Bjarne Håkon Hanssen (A)

Svar

Bjarne Håkon Hanssen: Mobil personalarm (MPA) vil innenfor helse- og omsorgstjenesten hovedsakelig kunne anvendes som et supplement eller som en erstatning for dagens trygghetsalarmer. Innenfor dette feltet pågår det en teknologisk utvikling hvor flere selskaper er involvert. Min forgjenger ble anmodet om å ta initiativ til at GPS-baserte trygghetsalarmer ble tilgjengelige i alle norske kommuner, og at nødvendig samordning kom på plass.

Jeg har et ønske om at alle mennesker, også de som av ulike årsaker er avhengige av trygghetsalarm, skal kunne være aktive. I utgangspunktet stiller jeg meg derfor positiv til alle tiltak som kan bidra til dette. Det er imidlertid den kommunale helse- og omsorgstjenesten som avgjør bruken av trygghetsalarmer og eventuell videreutvikling av denne tjenesten. Departementet har i dag ingen hjemmel til å pålegge kommunene å tilby spesielle trygghetsalarmer til sine brukere.

Under hensyntagen til den teknologiske utvikling som nå foregår innenfor dette feltet , bør statlige myndigheter i utgangspunktet være varsomme med å etablere noe som kan komme til å likne en monopolordning for en type tekniske hjelpemidler der kommunene har ansvaret for å yte nødvendige helse- og omsorgstjenester. Utvikling av disse tjenestene bør fortrinnsvis skje i samarbeid med kommunene som kjenner de lokale utfordringer og behov.

Som tidligere nevnt er jeg imidlertid positiv til at vi tar i bruk tilgjengelig teknologi på dette området så lenge dette er forsvarlig og adekvat, og under forutsetning av at vi ivaretar de grunnleggende hensyn til personvern. Jeg har derfor anmodet Helsedirektoratet om å avholde et møte med departementet for å få en oversikt over saksfeltet, og vurdere eventuelt videre engasjement fra sentrale helsemyndigheters side.