Du bruker en gammel nettleser. For å kunne bruke all funksjonalitet i nettsidene må du bytte til en nyere og oppdatert nettleser. Se oversikt over støttede nettlesere.
Dokument nr. 15:587 (2008-2009) Innlevert: 27.01.2009 Sendt: 27.01.2009 Besvart: 03.02.2009 av fiskeri- og kystminister Helga Pedersen
Torbjørn Hansen (H): Havbrukernes organisasjoner, FHL og NSL, tar til orde for en omlegging av MTB-regimet for å basere biomassegrensen på et gjennomsnitt for en tidsperiode i stedet for et absolutt tak. MTB-regimet ble innført i 2005 av Bondevik II-regjeringen og har gitt næringen en betydelig volumvekst. Nå stanger mange mot produksjonstaket. Mindre oppdrettere opplever ordningen som problematisk og lite fleksibel. Vil Regjeringen gå gjennom MTB-systemet på nytt og vurdere gjennomsnittsberegning for å tilpasset det næringens behov?
Fiskeribladet Fiskaren omtaler saken 23. januar på side 16-17.
Helga Pedersen: Akvakulturloven § 7 viderefører politikken om å antallsbegrense tillatelser til laks, ørret og regnbueørret. Når tillatelsene antallsbegrenses må også den enkelte tillatelse ha en avgrensning. Innføringen av dagens produksjonsreguleringssystem har sin opprinnelse i den havbrukspolitiske redegjørelsen som ble holdt i Stortinget 23. januar 2001. I redegjørelsen ble det signalisert en rekke oppfølgingstiltak til den videre utviklingen av akvakulturnæringen. Blant annet skulle det innføres strengere miljøkrav og en ønsket seg bort fra et produksjonsreguleringssystem basert på merdvolum og tetthet. Fiskeridirektoratet ble i brev av 25. juni 2001 bedt om å nedsette en arbeidsgruppe for utarbeidelse av forslag til nytt system for produksjonsregulering. En enstemmig innstilling fra arbeidsgruppen, hvor blant annet FHL var medlem, ble oversendt fiskeridirektøren 15. august 2002 og Fiskeridepartementet 27. september s.å. Gruppen foreslo innføring av MTB (Maksimalt tillatt biomasse), både på selskaps- og lokalitetsnivå. Forslaget ble blant annet begrunnet slik:”Begrensning av mengde fisk gjennom biomasse er vanlig i andre oppdrettsland. Norsk forvaltning har erfaring med biomasseavgrensning og slik avgrensning kan begrunnes faglig ut i fra risiko i forhold til smittespredning og rømming. Det er også pedagogisk enklere å begrunne avstandskrav i forhold til biomasse enn i forhold til fôrforbruk eller konsesjonsvolum. En biomassebegrensning kan i prinsippet være artsuavhengig og sannsynligvis mer robust i forhold til markedsmessige og politiske konjunkturer enn fôrkvoter eller andre fôrmengdeavgrensninger. Det er sannsynligvis også vanskeligere å manipulere biomassetall og å flytte fisk enn å flytte fôrtall eller fôr. Det er således både næringspolitiske, oppdrettsfaglige og forvaltningsmessige argumenter for omlegging til konsesjonsbiomasse.”Fiskeridepartementet sendte på høring spørsmålet om nytt avgrensningssystem 12. august 2003. Vedlagt var produksjonsutvalgets rapport, som i tillegg til MTB også drøfter alternative produksjonsreguleringssystemer. Flere høringsinstanser gikk inn for MTB som avgrensningsform, herunder FHL, Havforskningsinstituttet, Fiskehelseforeningen, Statens Dyrehelsetilsyn, Miljøverndepartementet og Landbruksdepartementet (som da hadde ansvaret for fiskehelse). Etter en grundig prosess valgte således Bondevik II-regjeringen i 2004 å innføre dagens regime med MTB fra 1. januar 2005. Spørsmålet om gjennomsnittlig tillatt biomasse er en problemstilling som har vært oppe flere ganger, og som i den senere tid er blitt foreslått av aktører i næringen. Et slikt produksjonsreguleringssystem ville innebære at biomassen kan fluktuere gjennom året, forutsatt at biomassen gjennomsnittlig ikke overstiger et gitt biomassetak. Jeg finner grunn til å bemerke at også biomassetaket med gjennomsnittlig MTB, vil måtte klareres ut ifra lokalitetens bæreevne, etter særlovgivning som forvaltes av Fylkesmannens miljøvernavdeling og Mattilsynets distriktskontor. Eventuelle endringer som øker belastningen utover dagens MTB-nivå, ville ha som konsekvens at oppdrettere måtte søke om utvidet tillatelse på lokalitetsnivå. Jeg er i utgangspunktet skeptisk til å innføre et regime basert på gjennomsnittlig tillatt biomasse. Først og fremst er det myndighetenes kontrollhensyn som er et viktig anliggende for meg. Det er en styrke i dagens system at det er forutberegnelig, både for næring og forvaltning. Etter dagens regime kan næringsaktørene selv planlegge og drive produksjonen innenfor de rammer tillatelsen setter. Både oppdretter og tilsyns- og kontrollmyndigheten vil kunne se eventuelle overskridelser umiddelbart, med etterfølgende konstatering og sanksjonering. Ved beslutningen i 2004 om overgang til MTB ble det lagt til grunn at det nye systemet skulle ligge fast over tid. Dette for å ivareta næringens behov for langsiktige og forutsigbare rammebetingelser. MTB-regimet har bare vært i funksjon i fire år og jeg synes derfor det er for tidlig å begynne å gjøre endringer i ordninga.