Skriftlig spørsmål fra Sonja Mandt (A) til helse- og omsorgsministeren

Dokument nr. 15:620 (2008-2009)
Innlevert: 30.01.2009
Sendt: 02.02.2009
Besvart: 06.02.2009 av helse- og omsorgsminister Bjarne Håkon Hanssen

Sonja Mandt (A)

Spørsmål

Sonja Mandt (A): Hvordan mener Statsråden at lov om skolehelsetjenester skal forstås, og hva mener han at tjenesten skal inneholde for å gi elevene et godt tilbud?

Begrunnelse

Skolehelsetjenesten er en viktig tjeneste som må gi et godt tilbud til elever som trenger det. I Dagens Medisin av 15.januar 2009 kan vi lese at skolelegene i Larvik er sagt opp fra 2009, og at dette er i strid med forskriftene. Rådmannen forsvarer avviklingen med at skolehelsetjeneste ikke er en lovpålagt tjeneste, og at det er økonomiske årsaker til vedtaket. Helsedirektoratets direktør Bjørn Inge Larsen bestrider dette og mener Larvik kommunes vedtak er uheldig og i strid med forskriftene. Assisterende fylkeslege i Vestfold er ikke like klar, og gir kommunen delvis støtte til reduksjonen av tjenesten. Vi kan også lese i Østlands-Posten av 15. januar at avviklingen skjer uten at det har vært kontakt mellom fastlegene/skolelegene og kommunen. Tillistvalgt for legene, Svein Wilvang, beklager dette.
Det er tydeligvis uklarheter i hvordan loven og forskriften om innholdet i skolehelsetjenestene skal forstås.

Bjarne Håkon Hanssen (A)

Svar

Bjarne Håkon Hanssen: Jeg er enig i at skolehelsetjenesten er et viktig tilbud til barn og unge. Tjenesten skal bidra til å fremme psykisk og fysisk helse, gode sosiale og miljømessige forhold og forebygge sykdommer og skader. Skolehelsetjenesten har gjennom tilknytningen til skolen et potensial for å nå fram til alle barn og unge og er derfor spesielt viktig i arbeidet for å redusere sosiale forskjeller i helse.

Helsestasjons- og skolehelsetjenesten er en lovpålagt oppgave for kommunene. I henhold til lov av 19. november 1982 om helsetjenester i kommunene skal kommunens helsetjeneste omfatte helsestasjonsvirksomhet og helsetjenester i skoler. Oppgaven er utdypet i forskrift av 3. april 2003 om kommunens helsefremmende og forebyggende arbeid i helsestasjons- og skolehelsetjenesten.

Forskriften slår fast at kommunen skal tilby helsestasjons- og skolehelsetjeneste til barn og ungdom 0-20 år. Kommunen skal sørge for å ha tilgang på nødvendig personell for de oppgavene de skal utføre og ha en hensiktsmessig arbeidsfordeling mellom disse. Helsestasjons- og skolehelsetjenestens tilbud til barn og ungdom skal omfatte helseundersøkelser og rådgivning med oppfølging og henvisning ved behov, psykososialt arbeid, opplysningsvirksomhet og veiledning individuelt og i grupper, hjemmebesøk/oppsøkende virksomhet, samarbeid med skole om tiltak som fremmer godt psykososialt og fysisk lærings- og arbeidsmiljø, bistand og undervisning i gruppe, klasse og på foreldremøter i den utstrekning skolen ønsker det, samarbeid om habilitering av barn og unge med spesielle behov, herunder kronisk syke og funksjonshemmede og informasjon om og tilbud om Barnevaksinasjonsprogrammet.

Helsemyndighetenes tolkning av regelverket kommer til uttrykk i merknadene til forskriften, departementets rundskriv og Helsedirektoratets veileder til forskriften. Jeg vil derfor orientere om den forståelse av forskriftskravene som fremkommer av disse kildene.

I merknadene til forskriften anbefales det at skolehelsetjenesten organiseres som en integrert del av helsestasjonsvirksomheten. Det er blant annet vist til at miljøarbeidet ved skolen er en viktig tverrfaglig oppgave, og at det er avgjørende at skolehelse-tjenestens bidrag i det miljørettede arbeidet foregår ved skolen. Det individrettede arbeidet kan imidlertid foregå på en helsestasjon utenfor skolen, dersom en slik ordning etter en konkret vurdering ivaretar tilgjengeligheten for elevene. I merknadene forstås forskriften for øvrig slik at kommunen kan organisere tjenesten ved å ansette personell i kommunale stillinger eller ved å inngå avtaler med personell om privat helsevirksomhet.

I Rundskriv I-4/2003 Om forskrift om kommunens helsefremmende og forebyggende arbeid i helsestasjons- og skolehelsetjenesten står det videre følgende om kommunenes handlingsrom:

”Når det gjelder organisering av helsestasjons- og skolehelsetjenesten, er det opp til kommunene å avgjøre hvordan dette best kan ivaretas, så lenge kravet til forsvarlig virksomhet i henhold til lov og forskrift oppfylles, jf. tilsynsloven og helsepersonelloven. Handlingsrommet som ligger i dagens helsestasjons- og skolehelsetjeneste, bør benyttes til å gjøre virksomheten til en samordnet og helhetlig tjeneste. Med utnyttelse av handlingsrommet i dagens tjeneste menes at kommunen har mulighet til fleksibel organisering av tjenestens tilbud ut fra faglige vurderinger, lokale behov og geografiske forhold, samtidig som tjenesten ses i sammenheng ut fra brukernes alder og behov.”

I Helsedirektoratets veileder til helsestasjons- og skolehelsetjenesteforskriften (Veileder IS-1154) slås det fast at tjenestens grunnbemanning må være helsesøster, lege, jordmor og fysioterapeut, og at legens rolle vil være å utføre spesifikke somatiske helseundersøkelser og vurdere medisinske tilstander. Videre sier veilederen at legene har en viktig rolle i tjenestens samfunnsmedisinske oppgaver som for eksempel å gi bidrag til kommunens oversikt over brukergruppenes helsetilstand og foreslå tiltak i forhold til dette.

Kommunehelsetjenesteloven sier altså noe om hvilke tjenester kommunen skal tilby, for eksempel skolehelsetjeneste, men det går ikke fram av loven hvilke yrkesgrupper som skal være ansatt i den enkelte tjeneste. Forskriftens krav er i praksis forstått slik at kommunen kan organisere tjenesten ved å ansette personell i kommunale stillinger eller ved å inngå avtaler med personell om privat helsevirksomhet. Det er med andre ord opp til kommunen å avgjøre hvordan tjenesten skal organiseres, så lenge kravet til faglig forsvarlighet ivaretas. Helsemyndighetenes råd om hva som er god praksis når det gjelder helsestasjons- og skolehelsetjenesten er nedfelt i veilederen for tjenesten. Her slås det fast at lege må være en del av grunnbemanningen. Kort oppsummert betyr dette at regelverket gir rom for lokale variasjoner, men dette handlingsrommet må ikke gå på tvers av forsvarlighetskravet. Skolehelsetjenesten må ha tilgang på legeressurser, bl.a. for å sikre faglig forsvarlig gjennomføring av helseundersøkelser. Regelverket gir imidlertid kommunen frihet til å velge hva slags organisatorisk tilknytning legene skal ha til tjenesten.

Jeg vil samtidig understreke at det er uheldig dersom kommunene nedprioriterer tilbudet i regi av skolehelsetjenesten. Kapasiteten i skolehelsetjenesten er for svakt utbygd i mange kommuner, spesielt gjelder dette tilbudet i videregående skole. Regjeringen varslet derfor i St. meld. nr. 20 (2006-2007) Nasjonal strategi for å utjevne sosiale helseforskjeller at skolehelsetjenesten skal videreutvikles og styrkes. Det har vært et mål i Opptrappingsplan for psykisk helse å styrke helsestasjons- og skolehelsetjenesten med 800 nye årsverk innen utgangen av 2008. Ifølge Helsedirektoratets anslag er vi nær ved å nå dette målet. Regjeringen har også sørget for en betydelig økning i kommunenes frie inntekter.

Betydningen av å styrke helsestasjons- og skolehelsetjenesten er videre vektlagt i sentrale styringsdokumenter fra helsemyndighetene, for eksempel i det årlige rundskrivet om mål og hovedprioriteringer fra Helsedirektoratet til kommunene, fylkesmennene, de regionale helseforetakene og fylkeskommunene og i embetsoppdraget fra Helse- og omsorgsdepartementet til fylkesmennene. Jeg vil videre vise til arbeidet med den varslede samhandlingsreformen i helsetjenesten som både har som formål å styrke primærhelsetjenesten og å styrke helsetjenestens ansvar og rolle i det forebyggende arbeidet.