Skriftlig spørsmål fra Gunnar Gundersen (H) til kultur- og kirkeministeren

Dokument nr. 15:733 (2008-2009)
Innlevert: 18.02.2009
Sendt: 18.02.2009
Besvart: 26.02.2009 av kultur- og kirkeminister Trond Giske

Gunnar Gundersen (H)

Spørsmål

Gunnar Gundersen (H): Bingo er en viktig inntektskilde for svært mange idrettslag rundt i hele Norge. Inntektene sørger for at de kan bygge haller og holde aktiviteten oppe. Beløpsgrensene som hvert enkelt lag kan omsette for i sin bingovirksomhet er lave og tildels mye lavere enn for andre, mer profesjonelle og forretningsorienterte bingooperatører.
Ser statsråden behovet for å gjennomgå regelverket og sørge for at omsetningsbeløp økes slik at de ikke hindrer idrettslag fra å drive sin lokale virksomhet?

Begrunnelse

Det er Lotteritilsynet som har overtatt behandlingen av søknader fra idrettslag til å drive bingo. Tidligere var det den lokale lensmann eller politi som ga tillatelse. Det har vært vanlig at den begrensning som omsetningsbeløpets størrelse representerer, har blitt løst ved at idrettslaget har fått godkjenning for å gjøre forskjellige grupper, f. eks håndball og fotball, ansvarlige for spillet. Mange idrettslag opplever nå at dette ikke aksepteres lenger. Det skal nå være egne organisasjonsenheter, registrert med eget organisasjonsnummer, som skal være ansvarlig.
Dette oppleves som en byråkratisering og er uhensiktsmessig for svært mange idrettslag. De er ett idrettslag med mange aktiviteter og ønsker ikke å bli delt eller kan ikke deles opp i flere enheter. I verste fall skaper dette usikkerhet om idrettslaget kan opprettholde sin aktivitet på det nivået de har i dag eller om de kan klare de forpliktelser de allerede har inngått.

Trond Giske (A)

Svar

Trond Giske: I henhold til § 2 i forskrift 30. november 2004 nr. 1528 om bingo kan en forening kun få én tillatelse til hovedspill per år, og tillatelsen kan omfatte omsetning av bonger for inntil kr 700 000. Dersom det anses nødvendig for å unngå urimelige resultater, kan det gis flere tillatelser til en forening.
Inntil 1. januar 2008 ble bingotillatelser gitt av politiet. Fra 2008 overtok Lotteritilsynet disse oppgavene. Formålet med denne endringen er å effektivisere forvaltningen av slike lotteritillatelser og å få en ensartet praktisering av regelverket i landet.
Hovedregelen om at en forening kun kan få én tillatelse per år har blitt praktisert ulikt i de forskjellige politidistriktene. Lotteritilsynet har hatt en intensjon om at hovedregelen i bingoforskriften skal følges og har derfor strammet inn muligheten foreninger har til å få flere enn én tillatelse. Målet er å unngå at noen foreninger har uforholdsmessig store andeler av bingomarkedet i forhold til foreningens størrelse. Lotteritilsynet har i stedet ønsket at flere samfunnsnyttige og humanitære lag og foreninger skal gis adgang til inntekter fra bingodrift. Ved behandlingen av bingosøknader for 2009 har Lotteritilsynet derfor gjennomført en nedtrapping av antallet tillatelser for noen av de foreninger som tidligere har hatt mange bingotillatelser. Disse vil imidlertid ikke nødvendigvis få lavere inntekter. Den samlede omsetningen i bingomarkedet økte i perioden 2005 til 2007 fra 1,7 milliarder kroner til 2,6 milliarder kroner. I samme periode har bingooverskuddet til samfunnsnyttige og humanitære organisasjoner økt fra 85 millioner kroner til 207 millioner kroner. Foreløpige tall for 2008 tyder på at denne økningen fortsatte også i fjor. På grunn av økningen i overskuddet fra bingodriften vil en bedre fordeling av tillatelsene ikke nødvendigvis føre til reduserte bingoinntekter for de som får færre tillatelser. Samtidig vil et økende antall lag og foreninger få inntekter fra bingovirksomhet.
Jeg er enig i de hovedprinsipper som Lotteritilsynet har lagt til grunn ved sin fordeling av bingotillatelser. En slik praksis er også i samsvar med Stortingets forutsetninger i § 6 tredje ledd i lotteriloven (lov 1995/11), hvor det kan ”tas hensyn til en samfunnsmessig forsvarlig fordeling av inntektsmulighetene fra lotterivirksomhet.” Det må imidlertid være en forutsetning for en slik praksis at andre lag og foreninger faktisk kommer inn på bingomarkedet. Dersom det viser seg at de tillatelser som er fradelt et lag eller en forening ikke blir benyttet av andre bør bingotillatelsene etter min vurdering ikke reduseres. Jeg vil ta dette opp med Lotteritilsynet med det første, med sikte på å få en mest mulig klar og forutsigbar praksis ved tildeling av bingotillatelser. Jeg vil i den anledning også få vurdert behovet for å endre dagens omsetningsgrense, som ble fastsatt ved forskrift i 2004.
Når det gjelder representantens henvisning til beløpsgrensene for profesjonelle og forretningsorienterte bingo-operatører, vil jeg vise til at tillatelse til å avholde bingo kun kan gis til foreninger som har et samfunnsnyttige eller humanitært formål. Profesjonelle operatører av bingo får ikke egen tillatelse til bingo, men opptrer som entreprenør ved å inngå avtale med en forening om å gjennomføre bingo på vegne av denne og innen den omsetningsrammen som foreningen har fått tillatelse til.