Skriftlig spørsmål fra Harald T. Nesvik (FrP) til helse- og omsorgsministeren

Dokument nr. 15:751 (2008-2009)
Innlevert: 19.02.2009
Sendt: 20.02.2009
Rette vedkommende: Forsknings- og høyere utdanningsministeren
Besvart: 02.03.2009 av forsknings- og høyere utdanningsminister Tora Aasland

Harald T. Nesvik (FrP)

Spørsmål

Harald T. Nesvik (FrP): Undertegnede viser til at kategoriseringen av sykepleierutdanningen medfører et relativt lavt tilskudd per elev. Det vises videre til bladet sykepleien fra 29. januar, hvor det kommer frem at kvaliteten på praksisen betegnes som svært varierende.
Er statsråden fornøyd med hvordan systemet knyttet til sykepleierutdanning fungerer, og vil han eventuelt føre en dialog med kunnskapsministeren knyttet til å iverksette tiltak som fører til forbedringer?

Begrunnelse

Undertegnede viser til at kategoriseringen av sykepleierutdanningen medfører et relativt lavt tilskudd per elev. Det vises videre til bladet Sykepleien fra 29. januar, hvor det kommer frem at kvaliteten på praksisen betegnes som svært varierende.
Undertegnede er av den oppfatning at sykepleiere vil være en svært viktig yrkesgruppe for å møte de utfordringer man står ovenfor i pleie- og omsorgstjenestene i årene fremover, og at det derfor må legges til rette for at kvaliteten og omfanget av utdanningsforløpet er av en slik art at mange ønsker å velge denne utdanningen.
De politiske signalene må derfor være at man ønsker å satse på sykepleierutdanning.
Undertegnede har videre mottatt signaler om at statens autorisasjonskontor fører en praksis med godkjenning som kan omtales som lettvint, sett i forhold til de krav til praksis som ligger i systemet.
Det kan derfor være behov for å iverksette tiltak som sørger for å heve kvaliteten på praksisdelen av studiet, slik at studentene har fått den kompetansen de har krav og behov for.
Det bes derfor om statsrådens redegjørelse knyttet til situasjonen for sykepleierstudentene, både hva gjelder tilskuddsnivå per elev, men også i forhold til kvaliteten på praksisplasser, sett opp i mot autorisasjonskontorets godkjenningsordninger for denne studentgruppen.

Tora Aasland (SV)

Svar

Tora Aasland: Spørsmålet ble oversendt forsknings- og høyere utdanningsministeren for besvarelse.
Jeg er enig i at kvaliteten på sykepleierutdanningen er svært viktig for å møte utfordringene i pleie- og omsorgssektoren i årene fremover. Praksis utgjør 50 prosent av sykepleierutdanningen, og kvaliteten på praksisundervisningen er derfor sentral.
Kunnskapsdepartementet har i tett samarbeid med Helse- og omsorgsdepartementet de senere år foretatt en omlegging av finansieringen av praksisundervisningen for helsefagutdanningene. Tidligere ordning bidro til å utydeliggjøre ansvarsforholdet mellom lærestedene og praksisstedene. Plikt for praksisstedene til å veilede sykepleiestudenter er nedfelt i lovverket, og de to departementene er enige i prinsippet om at utgifter praksisstedene har til veiledning av studenter skal dekkes av praksisstedet. Frigjorte midler ved lærestedene skal i stedet nyttes til ulike samarbeidsprosjekter med praksisfeltet, spesielt i relasjon til praksisundervisning og forsknings- og utviklingsarbeider. Bruken av samarbeidsmidler og andre spørsmål knyttet til praksisundervisning blir drøftet i samarbeidsorganene mellom regionale helseforetak og lærestedene.
De to departementene samarbeider årlig om hvor mange studenter som skal tas opp ved hvert enkelt lærested for å unngå for stort press på praksisstedene, og veiledningsplikten og betydningen av god veiledning omtales i de årlige bestillerdokumentene fra Helse- og omsorgsdepartementet til de regionale helseforetakene. Tilbakemeldinger departementet har fått, viser at omleggingen nå fungerer godt i spesialisthelsetjenesten. Det er fortsatt utfordringer i forhold til praksis i kommunehelsetjenesten for enkelte helsefagutdanninger. Dette vil departementet arbeide videre med.
Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen (NOKUT) gjennomførte for et par år siden en reakkrediteringsprosess av alle sykepleierutdanningene. Samtlige institusjoner med sykepleierutdanning utarbeidet egne handlingsplaner for å oppfylle de mangler som var blitt påpekt i prosessen, og departementet fulgte disse aktivt opp gjennom etatsstyringsmøter og egne prosesser. Det er viktig for meg å understreke at dette på få år har resultert i et betydelig kompetanseløft og mange faglige forbedringer i sykepleierutdanningen. Oppslag av den typen representant Nesvik viser til i bladet Sykepleien, illustrerer imidlertid at selv om svært mye har vært gjort de siste årene for å heve kvaliteten i norsk sykepleierutdanning, er det alltid mer som kan gjøres. Departementet vil fortsette sin dialog med institusjonene og Helse- og omsorgsdepartementet for se på mulige ytterligere forbedringer.
For å styrke praksis i sykepleierutdanningen vil det også være viktig å utvikle gode indikatorer for hva som kjennetegner kvalitativt god praksisundervisning. Det har vist seg at NOKUT i sine evalueringer og reakkrediteringer nok i for liten grad har fokusert på kvalitet i praksis. Dette fremkommer bl.a. i den internasjonale evalueringen av NOKUT som ble gjort i 2007/2008. I den videre oppfølging av denne evalueringen vil jeg se på muligheten for at NOKUT i sine prosesser i større grad vektlegger kvalitet også i praksisundervisningen for de yrkesrettede programmene. Jeg vil også vurdere om det innenfor helsefagutdanningene er behov for ytterligere initiativ for å vurdere indikatorer knyttet til god praksisundervisning.
Representant Nesvik viser i sitt spørsmål til at kategoriseringen av sykepleierutdanningen i finansieringssystemet for høyere utdanning medfører et relativt lavt tilskudd per student. Av den totale bevilgningen til universiteter og høyskoler dekkes om lag 40 prosent av studieplasskostnadene av en resultatbasert undervisningskomponent som fordeles hovedsakelig med bakgrunn i antall avlagte studiepoeng. I gjennomsnitt ligger altså 60 % av kostnadene knyttet til studieplasser i basiskomponenten og i tillegg kommer kostnader til praksis som dekkes av praksisstedet.
Uttellingen for studiepoeng, dvs undervisningskomponenten, er inndelt i seks ulike kostnadskategorier etter utstyrs- og undervisningsintensitet. Sykepleierutdanningen er plassert i samme kategori som bl.a. allmennlærerutdanning og ingeniørutdanning. Jeg har registrert at det argumenteres jevnlig og intensivt for bedre innplassering av mange av studietilbudene som nå er plassert i de laveste kategoriene. Argumentasjonen er imidlertid ofte ført på sviktende grunnlag, da mange i sektoren ikke ser ut til å ha forstått at det å endre kategori i finansieringsmodellen isolert sett kun utløser et nullsumsspill, der midler flyttes fra basisbevilgningen til den resultatbaserte bevilgningen. Bytting av utdanningskategori gir med andre ord i seg selv ikke mer penger til universitetene og høgskolene. Det er derfor ikke hensiktsmessig å vurdere innplassering av en enkelt utdanning uten å se den i sammenheng med øvrige studietilbud, selve finansieringssystemet og de totale utgifter som går til høgre utdanning.
Kunnskapsdepartementet foretar nå en evaluering av finansieringssystemet for høyere utdanning som vil bli presentert i budsjettproposisjonen for 2010.