Skriftlig spørsmål fra Kåre Fostervold (FrP) til barne- og likestillingsministeren

Dokument nr. 15:940 (2008-2009)
Innlevert: 24.03.2009
Sendt: 24.03.2009
Besvart: 02.04.2009 av barne- og likestillingsminister Anniken Huitfeldt

Kåre Fostervold (FrP)

Spørsmål

Kåre Fostervold (FrP): Hva vil statsråden gjøre for at barn og ungdom som barnevernet har tatt over omsorgen for ikke skal ende opp som yrkeskriminelle?

Begrunnelse

I Grenlandsområdet i Telemark er det en ransbølge for tiden. Politiet har en høy oppklaringsprosent, og det viser seg at de fleste lovbryterne er i alderen 14-20 år, og av politiet kjent som gjengangere. Mange av disse igjen, er ungdommer som har opphold på barnevernsinstitusjoner.
Historien bak en del av disse ungdommene viser at de har en notorisk forbrytersk adferd, med null respekt for autoriteter og lovverk.
Politiet anmelder selvfølgelig ulovlige forhold som er utført av de over kriminell lavalder, men innen disse sakene kommer opp for domstolen, så har noen av disse ungdommene nye ulovlige forhold bak seg.
Det er bekymringsfullt når barn/ungdom som det offentlige har tatt over ansvaret for, har en slik adferd at det skremmer et helt samfunn. Som et eksempel på dette, kan jeg nevne at nattåpne bensinstasjoner i distriktet nå vil stenge inngangsdørene på kvelden/natta, og betjener kunder kun gjennom en liten luke i veggen.
Politiet bruker mye ressurser på denne kriminaliteten, noe som kommer i tillegg til de ressursene politiet bruker for å finne disse ungdommene når de er på rømmen.
Det ser ut til at barnevernsinstitusjonene ikke har et regelverk og virkemidler som kan bidra til å hindre barn og ungdom i å bli deltakere i et kriminelt miljø.
Hvis disse ungdommene får fortsette sine kriminelle løpebaner, er jeg redd disse vil ende opp som yrkeskriminelle, med lite håp om positive fremtidsutsikter.

Anniken Huitfeldt (A)

Svar

Anniken Huitfeldt: Slik jeg forstår spørsmålet ditt er du opptatt av hva jeg som minister vil gjøre for at barn og unge som begår gjentatt og/eller alvorlig kriminalitet (barn og unge med atferdsvansker), skal få hjelp fra barnevernet til å endre atferd. Dette gjelder både for barn og unge med atferdsvansker som barnevernet har overtatt omsorgen for og som plasseres i fosterhjem eller institusjon, og for barn og unge med atferdsvansker som barnevernet ikke har overtatt omsorgen for, men som har behov for hjelpetiltak eller institusjonsbehandling. Forebyggende arbeid er først og fremst et kommunalt ansvar. Det statlige barnevernet kan bistå kommunene blant annet ved institusjonsplasseringer, hjelpetiltak og andre familiebaserte barneverntiltak og ved vanskelige barnevernssaker.
Jeg mener det viktigste jeg som barne- og likestillingsminister kan gjøre er å sørge for at barnevernet kan tilby og faktisk tilbyr barn og unge med atferdsvansker gode og effektive tiltak. Barnevernet må ha kunnskap om hvilke tiltalt som virker for hvilke barn og unge, og under hvilke betingelser. Derfor mener jeg det er helt nødvendig å satse systematisk på evaluering, forskning og dokumentasjon. Målet er at barn og unge skal kunne få omsorg og en behandling som ivaretar deres behov. Jeg mener videre det er viktig å støtte opp om kriminalitetsforebyggende arbeid.
Arbeidet med kunnskapsbaserte tiltak rettet mot barn og unge med alvorlige atferdsvansker i barnevernet ble for alvor igangsatt i 1997. Barnevernfeltet har etter den tid blitt styrket med flere hundre fagfolk, og tilbudet har etter min vurdering blitt langt bedre. Vi har jobbet for den gradvise overgangen fra institusjonsplasseringer til mer bruk av fosterhjem og familie- og nærmiljøbaserte tiltak fordi forebyggende tiltak og alternative tiltak til institusjonsplassering er faglig bedre for barna og familien i de fleste tilfeller. Forebyggende arbeid er også viktig for i størst mulig grad å unngå utilsiktede akuttplasseringer. Det sterke fokuset på familie og nærmiljø er ikke et særnorsk fenomen knyttet til barnevernområdet, men et utviklingstrekk vi finner igjen på mange områder både nasjonalt og internasjonalt.
Norge har i dag et bredt spekter av familie- og nærmiljøbaserte tiltak og metoder som kan dokumentere god effekt med hensyn til forebygging, reduksjon og behandling av barn og unge med ulik type atferdsvansker, heriblant barn og unge som begår kriminelle handlinger. I tillegg er det lagt en strategi for å dreie tiltaksapparatet fra tradisjonelle oppvekstinstitusjoner til institusjoner der behandling og målrettet terapeutisk innsats skal begrense oppholdstiden i institusjon, samt legge til rette for flere plasseringer i fosterhjem. Arbeidet med fosterhjem er derfor styrket. Vi har også implementert mer spesialiserte hjem som kan ta i mot ungdom som har behov for behandling.
Det har vært et stort behov for en gjennomgang av forskning som beskriver hva som skiller effektiv institusjonsbehandling fra mindre effektiv. En slik kunnskapsoversikt (fotnote 1) ble foretatt i 2003. Konklusjonene fra gjennomgangen ble brukt som grunnlag for utvikling av en ny behandlingsmodell for atferdsvansker i institusjon: ''Multifunksjonell Behandling i Institusjon og Nærmiljø", forkortet ''MultifunC". Gjennomgangen viste at institusjonsbehandling kan bidra til relativt store effekter dersom tiltak tilrettelegges ut i fra hva som gir de beste resultatene. Tilnærminger som fokuserer på straff gir liten eller negativ effekt, og bør ikke benyttes overfor ungdom med atferdsvansker. Det er også hensiktsmessig å knytte sammen institusjonsbehandling med nærmiljøbaserte tiltak utenfor institusjon. Delte gjøres i MultifunC.
Så til dine kommentarer om at det ser ut til at barneverninstitusjonene ikke har et regelverk og virkemidler som kan bidra til å hindre barn og ungdom i å bli deltakere i kriminelle miljø. Dette er et område mange er opptatt av. Negativ effekt av behandlingen, som "smitteeffekt", behandlingssammenbrudd, rømminger og stadig flyttinger av ungdom bidrar til diskusjon om bruk av institusjon. Det er bra at vi har en diskusjon om dette, men det kan også være negativt dersom det samtidig fører til mer bruk av tvang overfor sårbar og utsatt ungdom. Jeg får mange henvendelser som tar til orde for mer bruk av tvang og begrensninger på institusjonene, altså utover det man har adgang til gjennom barnevernloven. Det er imidlertid lite som tyder på at langvarig og omfattende bruk av tvang og begrensninger bidrar til å forebygge og redusere for eksempel alvorlige atferdsproblemer. Tvert i mot viser forskning det motsatte - at atferdsproblemene opprettholdes eller blir mer omfattende.
Målet med dagens regelverk er at barn og unge i barneverninstitusjoner i størst mulig grad skal ha et normalt liv, og at institusjonen skal gi dem den omsorg og behandling de har behov for. Når det gjelder bruk av tvang i behandlingsøyemed, er dette både etisk og faglig problematisk. Tvangsbruk skal derfor holdes på et minimum, og unødvendig tvang skal unngås. Bruk av tvang må baseres på en individuell og konkret vurdering i forhold til den enkelte beboer ut i fra angitte vilkår. Eksempel på tillatt tvang er urinprøvetaking av beboere plassert på grunn av alvorlige atferdsvansker, der slik prøvetaking er besluttet i fylkesnemda, jf. barnevernloven § 4-24. Videre kan det foretas ransaking av beboers rom og eiendeler, og det kan foretas kroppsvisitasjon, dersom institusjonen har begrunnet mistanke om at beboeren oppbevarer rusmidler eller farlige gjenstander. En kan også nekte en beboer å medbringe egen mobiltelefon til institusjonen dersom formålet med plasseringen tilsier det eller det er nødvendig av hensyn til trygghet og trivsel.
Etter min oppfatning inneholder dagens regelverk den nødvendige balanse mellom beboernes behov forvern om sin integritet, og institusjonens behov for å kunne anvende tvang i konkrete tilfeller der dette ansees påkrevd av hensynet til formålet med den enkelte plassering. Reglene fordrer en konkret skjønnsmessig vurdering av om vilkårene for tvangsanvendelse er til stede. På grunn av det som er avdekket på en del institusjoner vil jeg likevel ha en ny gjennomgang av rettighetsforskriften som omhandler bruk av tvang på institusjonene. Spesielt mener jeg at vi må se nærmere på ungdommens bruk av nye elektroniske kommunikasjonsformer. I arbeidet med å gjennomgå rettighetsforskriften vil jeg trekke inn eksterne fagpersoner med ulike synspunkter på forskriften og praktiseringen av denne.
Ditt spørsmål omfatter også rømminger. Jeg er helt enig i at rømminger fra barneverninstitusjoner er en utfordring som må gripes fatt i, og jeg har derfor bedt Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet om å se nærmere på dette. Etter mitt syn er imidlertid regelverket klart på dette punktet. Av forskrift om rettigheter og bruk av tvang under opphold i barneverninstitusjon av 12.12.02 fremgår følgende i § 23:

"Institusjonen kan begrense beboerens adgang til å forlate institusjonsområdet i den utstrekning det er nødvendig ut fra formålet med plasseringen."

Når barn er plassert i institusjon med hjemmel i § 4-24 og § 4-26 (dersom det er gitt samtykke om tilbakehold), vil det kunne være i samsvar med formålet med plasseringen å kontrollere beboerens bevegelser og aktiviteter utenfor institusjonen. Hvor omfattende denne kontrollen skal være, må imidlertid vurderes konkret i forhold til hver enkelt beboer. Behovet for å nekte eller begrense adgangen til å forlate institusjonen vil også kunne variere i løpet av institusjonsoppholdet. Med hjemmel i barnevernloven § 5-9 er det etablert enkelte 'lukkede institusjoner", det vil si institusjoner som har låste utgangsdører. Dersom institusjonen har låste dører, er det derfor viktig at institusjonen har tilstrekkelig bemanning og rutiner slik at institusjonen ikke framstår som lukket for beboere som skal kunne bevege seg fritt utenfor institusjonen.
Utfordringene med rømming nevnt over er ikke nødvendigvis knyttet til selve regelverket. Forhindring av eksempelvis rømming kan se ut til å henge mer sammen med behandlingsmetode enn av muligheten for tilbakeholdelse og bruk av tvang. Ved hyppige rømminger bør en derfor også stille spørsmål ved om behandlingsopplegget ungdommen får er godt nok.
Så til dine kommentarer som gjelder kriminalitetsforebyggende barne- og ungdomsarbeid mer generelt. Gjennom tilskuddsordningen barne- og ungdomstiltak i større bysamfunn, som blant annet omfatter Skien og Porsgrunn i Grenlandsområdet, så har departementet gjennom mange år støttet tiltak og prosjekter som retter seg mot ungdommer og ungdomsgjenger som begår kriminalitet og som står i fare for å utvikle en kriminell atferd. Dette dreier seg om støtte både til konkret arbeid for å få til atferdsendringer, utvikle metoder i arbeidet og drive forskningsarbeid på området. Dette arbeidet videreføres.
Sist men ikke minst vil jeg nevne at Barne- og likestillingsdepartementet i en årrekke har samarbeidet tett med Justis- og politidepartementet når det gjelder arbeid og innsats rettet mot barne- og ungdomskriminalitet.

---------------------------

Fotnote 1: "Behandling av ungdom i institusjoner - Hva sier forskningen".