Skriftlig spørsmål fra Torbjørn Hansen (H) til fiskeri- og kystministeren

Dokument nr. 15:986 (2008-2009)
Innlevert: 01.04.2009
Sendt: 02.04.2009
Besvart: 15.04.2009 av fiskeri- og kystminister Helga Pedersen

Torbjørn Hansen (H)

Spørsmål

Torbjørn Hansen (H): Fiskeryrket for folk som jobber alene på små fartøy er blant de mest ulykkesutsatte i arbeidslivet. BT har avdekket at seks fiskere er omkommet i 2009, men at regjeringen hverken vil legge til rette for mer samfiske eller noen form for strukturering under 11 meter. Sjøfartsdirektoratet har påvist mange avvik under kontroll av fiskefartøy.
Hva er bakgrunnen for at Regjeringen avviser både bedre vilkår for samfiske og for strukturering i sjarkflåten, og hva vil Regjeringen gjøre for å bedre sikkerheten?

Begrunnelse

Det vises til artikler i Bergens Tidende 29. mars og 31. mars. I den første artikkelen fremgår det at ulykkesstatistikken for sjarkfiske er dramatisk, og artikkelen beskriver en åpenbart risikabel arbeidssituasjon under sjarkfiske i åpent farvann. Bedre tilrettelegging for samfiske eller strukturering for små fartøy blir utpekt som et åpenbart tiltak for å bedre sikkerheten i sjarkfisket.
Videre er det mange som mener at litt større fartøy med grunnlag for to personer ombord er et mer fremtidsrettet og lønnsomt fiskeri langs kysten.
I artikkel 31. mars fremgår det imidlertid i kommentarer fra Statssekretær Vidar Ulriksen at Regjeringen avviser å legge bedre til rette for samfiske og at Regjeringen ikke ønsker noen form for strukturering under 11 meter.
Det vises til spørsmål nr 347, datert 06. mars 2007 og spørsmål 842 datert 25. mars 2008 fra undertegnede om samme eller relaterte problemstillinger.

Helga Pedersen (A)

Svar

Helga Pedersen: Det er Regjeringens mål å ha en spredt og variert kystflåte og i denne forbindelse er det viktig å ivareta driftsgrunnlaget til den mengde med sjarker som utgjør den minste delen av kystflåten.

De tildelte kvotene skal danne grunnlaget for driften av det fartøyet kvoten er tildelt. Erfaringer fra den tidligere driftsordningen viste derimot at den først og fremst ble nyttet til å utvide driftsgrunnlaget for et fartøy gjennom kvoteleie. Ordningen ble derfor i praksis den mest rendyrkede formen for omsettelige kvoter i Norge, og således ansett for å være i strid med Regjeringens politikk. Et samlet strukturutvalg foreslo å avvikle driftsordningen i NOU 2006:16 Strukturvirkemidler i fiskeflåten.

Vi har etter dette vurdert andre løsninger for en samfiskeordning, og i den forbindelse innhentet uttalelser fra Norges Fiskarlag og Norges Kystfiskarlag. Et foreslått krav for en samfiskeordning var at fartøyeier på fartøy som utveksler kvoten, må delta i fisket av kvoten på det mottakende fartøy. Samtidig måtte det ubenyttede fartøyet være utrustet og egnet til å drive den type fiske som samfisket dekket. Forslaget var nettopp ment for å unngå en slik situasjon med direkte kvoteutleie. Dette ville imidlertid gitt en rekke utfordringer uten noen klar gevinst.

Med en slik samfiskeordning ville det blitt nødvendig med kontroll både av at den andre fartøyeieren er med i fisket, og at det ubenyttede fartøy er utrustet og egnet til å drive fiske. Jeg mener det er dårlig ressursbruk at et ubenyttet fartøy skal vedlikeholdes, utrustes, være forsikret og eventuelt gjennomgå sikkerhetsmessige kontroller. En slik samfiskeordning ville ikke gitt noen reell effektivitetsgevinst.

Representanten Hansen spør videre hva Regjeringen vil gjøre for å bedre sikkerheten. Jeg er enig i at sikkerheten for fiskere øker når det er flere om bord på fartøyene, og understreker derfor at dette er fullt mulig med dagens regelverk. Det er intet til hinder for at to fartøyeiere samarbeider om å fiske kvoten på det ene fartøyet, for så å benytte det andre fartøyet til å fiske opp det andre fartøyets tilhørende kvote. En samfiskeordning i seg selv vil ikke gi noen ytterligere sikkerhetsgevinst.

Vi arbeider for øvrig nå med et forskriftsforslag som skal innebære at oppfyllelse av Sjøfartsdirektoratets krav til fiskefartøy skal gjøres til et vilkår for tildeling av ervervstillatelse og registrering av et fartøy i registeret over fiskefartøy (merkeregisteret). En slik sammenkobling vil kunne være et visst bidrag til å fjerne fartøy som kan utgjøre en fare, redusere risikoen og bedre sikkerheten for den enkelte fisker.

Hovedansvaret for oppfølgingen av sikkerheten på sjøen ligger likevel hos den enkelte skipper og fisker. De må på eget grunnlag vurdere risikoen knyttet til sin aktivitet, drive innenfor forsvarlige rammer og påse at fartøyene de benytter er egnet og utrustet til å drive forsvarlig.