Skriftlig spørsmål fra Trine Skei Grande (V) til barne- og likestillingsministeren

Dokument nr. 15:991 (2008-2009)
Innlevert: 01.04.2009
Sendt: 02.04.2009
Besvart: 21.04.2009 av barne- og likestillingsminister Anniken Huitfeldt

Trine Skei Grande (V)

Spørsmål

Trine Skei Grande (V): Hva vil statsråden gjøre for at enslige mindreårige asylsøkere lettere skal få fosterhjemsplassering?

Begrunnelse

Det finnes over 1200 enslige mindreårige asylsøkere som trenger fosterhjem, men et uklart regelverk og dårlig samordning mellom fosterhjemstjenesten, Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDI), og de statlige mottakene, gjør at prosessen for å bli fosterhjem er tungvint og lang. En familie jeg kjenner til, ønsker å bli fosterhjem for en enslig mindreårig asylsøker. Familien har blitt møtt med svært uklare signaler fra fosterhjemstjenesten i kommunen, og de har fått klart svar på om de kunne bli fosterhjem for en enslig mindreårig asylsøker eller om de måtte stille seg til rådighet for "vanlige" fosterbarn også.
Enslige mindreårige asylsøkere er en av de meste sårbare gruppene vi har i samfunnet, og selv om statsråden har forsikret oss om at de fleste har enerom og har det bra på institusjoner, vil mange barn få det bedre hos en familie som virkelig ønsker å bidra for å gi disse barna en god start i det norske samfunnet.

Anniken Huitfeldt (A)

Svar

Anniken Huitfeldt: Spørsmålet relaterer seg til en begrunnelse om at det er et uklart regelverk og dårlig samordning mellom fosterhjemtjenesten, Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) og de statlige mottakene. Regelverket er imidlertid klart.
Det er i henhold til § 2 i Forskrift om fosterhjem statlig regionalt barnvernmyndighet som har ansvaret for rekruttering og formidling av fosterhjem. Statlig regional barnvernmyndighet har videre ansvaret for at fosterhjemmene får nødvendig opplæring og generell veiledning. I Regningslinjer for fosterhjem av 15. Juli 2004 til lov om barnverntjenester av 17. Juni 1992 nr. 100 punkt 3.2, heter det videre at statlig regional barnvernmyndighet skal bistå den kommunale barnverntjeneste med hensyn til plassering, oppfølging og avslutning av fosterhjem. Hver region har ansvaret for å rekruttere slik at det til enhver tid finnes et tilstrekkelig antall forskjellige typer fosterhjem innenfor egen region. Regionene skal videre sørge for at disse fosterhjemmene ved behov formidles til barneverntjenesten.
I punkt 3.3 Barnverntjenesten i kommunen, er det beskrevet kommunens ansvar. Dette ansvaret innebærer valg og godkjenning av fosterhjem for det enkelte barn, oppfølging av fosterhjemmet og kontroll av det enkelte barns situasjon i fosterhjemmet, inngåelse og årlig gjennomgang av fosterhjemsavtalen og oppnevning av tilsynsfører.
Ved valg av fosterforeldre, stilles det generelle og konkrete krav, jfr. punkt 5 i retningslinjene. Statlig regionalt barnevern skal påse at personer som rekrutteres oppfyller de generelle kravene. Kravene innebærer at fosterforeldrene må ha en særlig evne, tid og overskudd til å gi barn et trygt og godt hjem. Videre heter det at de må ha en stabil livssituasjon, alminnelig god helse og gode samarbeidsevner. Det stilles også krav om at fosterforeldrene har økonomi, bolig og et sosialt nettverk som gir barnet best mulig livsutfoldelse. Fosterforeldrene må ha god vandel og må kunne legge frem tilfredsstillende politiattest.
Ved valg av fosterforeldre til det enkelte barn er det i retningslinjenes punkt 6 presisert at det skal legges avgjørende vekt på hensynet til barnets beste. Barnverntjenesten skal foreta en individuell vurdering av om fosterforeldrene har de nødvendige forutsetninger for å ivareta det enkelte barns egenart og behov. I henhold til punkt 7 i retningslinjene, Godkjenning av fosterhjem, er hovedregelen at plassering i fosterhjem ikke skal foretas før fosterhjemmet er godkjent.
Det er barnverntjenesten i fosterhjemskommunen som har ansvaret for å godkjenne. Før godkjenning må vilkårene i fosterhjemsforskriften § 5 tredje og fjerde ledd være oppfylt. Det innebærer at fosterforeldrene både må oppfylle de generelle krav og at fosterhjemmet er funnet å være til det aktuelle barns beste.
Det er i prinsippet ikke vanskeligere å bli fosterforeldre for enslige mindreårige enn for andre barn. Det er imidlertid en forutsetning at kommunen der de kommende fosterforeldre bor, har sagt ja til å bosette enslige mindreårige. Hvis ikke, kan kommunen si nei på dette grunnlaget.
Det fremgår av begrunnelsen for spørsmålet at representanten Skei Grande har bekjente som har opplevd uklare signaler fra fosterhjemstjenesten i sin kommune. Hun skriver imidlertid at de har fått klart svar på om de kunne bli fosterhjem for en enslig mindreårig eller om de måtte stille seg til rådighet for ”vanlige” fosterbarn også. Jeg forstår setningen slik at det er utelatt en ”ikke”, dvs. at de ikke har fått klart svar på dette. Som beskrevet over, skal det foretas to godkjenninger, en generell og en spesielt for det enkelte barn. Det er derfor en lite aktuell problemstilling om de ”må stille seg til rådighet for ”vanlige” fosterbarn også”. Kommende fosterforeldre kan selv avgjøre om de ønsker å ta imot det enkelte barn eller ikke.
Når det gjelder representant Skei Grandes siste avsnitt i begrunnelsen for spørsmålet, er det ved bosetting av enslige mindreårige opp til den enkelte kommune å vurdere hvilket tilbud den enkelte enslige mindreårige skal få ved bosetting. Dette planlegges i nært samarbeid med omsorgssentre for enslige mindreårige asylsøkere og i utlendingsforvaltningens mottak for enslige mindreårige asylsøkere.
Kommunen kan også rekruttere fosterforeldre av eget initiativ, og få de godkjent i henhold til regelverket beskrevet over. Det er ønskelig å tilstrebe at de yngste enslige mindreårige plasseres i fosterhjem som er rekruttert innen familie eller nettverk hvis dette finnes. For noen av de eldre barna kan det være et bedre tilbud å bo i bofellesskap med andre fra samme land med hjelp og tilsyn fra kommunen.
Representant Skei Grande påpeker også i første avsnitt i begrunnelsen, at det er dårlig samordning mellom fosterhjemstjenesten, Integrerings- og mangfoldsdirektoratet og de statlige mottakene. Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet og Integrerings- og mangfoldsdirektoratet har løpende samarbeid om utvikling av rutiner. Departementet vil be Barne,- ungdoms- og familiedirektoratet om at regelverket for plassering i fosterhjem blir tydeliggjort i arbeidet med å bosette enslige mindreårige.