Skriftlig spørsmål fra Hans Frode Kielland Asmyhr (FrP) til nærings- og handelsministeren

Dokument nr. 15:1069 (2008-2009)
Innlevert: 24.04.2009
Sendt: 24.04.2009
Besvart: 05.05.2009 av nærings- og handelsminister Sylvia Brustad

Hans Frode Kielland Asmyhr (FrP)

Spørsmål

Hans Frode Kielland Asmyhr (FrP): Skipssikkerhetsloven som ble vedtatt i 2006 bidro til en styrking av skipssikkerheten. Spørsmålet er imidlertid om frivillige som på idealistisk grunnlag opererer skip for f.eks. Redningsselskapets sjøredningskorps, Røde Kors og andre frivillige organisasjoner er omfattet av lovens bestemmelser. Disse kan komme i svært vanskelige juridiske ansvarsforhold hvis bl.a. ulykker inntreffer.
Hvordan følger statsråden opp at de frivillige organisasjonene følger loven og har opplæring om lovens bestemmelser?

Begrunnelse

Loven skiller ikke mellom frivillige eller lønnede og dette gir i realiteten de frivillige et urimelig stort ansvar. De frivillige har heller ingen rettigheter etter reglene i arbeidsmiljøloven, ingen fagorganisasjon, rettshjelpsforsikring eller annet om tvist knyttet til den operative virksomheten skulle oppstå. Det kan umulig ha vært intensjonen i lovforarbeidene at loven ikke skulle fange opp denne problemstillingen.

Sylvia Brustad (A)

Svar

Sylvia Brustad: Skipssikkerhetsloven er et rammeverk som på et overordnet nivå oppstiller rettsregler til vern om liv, helse, miljø og materielle verdier. I Ot.prp. nr. 87 (2005-2006) ga departementet sin tilslutning til Skipssikkerhetslovutvalgets forslag om at lovens innfallsport bør være bred og favne vidt. I proposisjonens punkt 7.1.4 uttalte departementet at:

"Selv om skipstyper, deres konstruksjon, formål, anvendelse og drift kan variere i betydelig utstrekning, vil de hensyn som bærer loven, nemlig hensyn til liv, helse, miljø og materielle verdier, stå like sterkt for alle typer skip. De fleste av lovens bestemmelser er dessuten utformet så generelt at de bør kunne komme til anvendelse for de aller fleste skip uten større praktiske problemer."

I samme punkt i proposisjonen understrekes det også at det ikke er et kriterium for at loven skal komme til anvendelse at virksomheten er næringsvirksomhet. Dette innebærer at for eksempel statlige skip og skip som anvendes av frivillige organisasjoner, stiftelser m.v. som utgangspunkt omfattes av loven. Skip som benyttes i rene fritidsøyemed er derimot ikke omfattet. Rettstilstanden på dette punktet er for øvrig ikke endret i forhold til hva den var under sjødyktighetsloven av 1903. Lovens § 2 tredje og fjerde ledd gir imidlertid adgang til i forskrifter i medhold av loven å unnta eller fravike loven for skip under 24 meter. De fleste skip som de frivillige organisasjoner driver er under denne størrelsen. Dette er en mekanisme for å tilpasse loven hvor det er vanskelig å gi loven full anvendelse. Mange forskrifter som er fastsatt i medhold av loven gjelder enten ikke skip under 24 meter, eller har gitt særlige tilpasninger.

Skipssikkerhetsloven er en offentligrettslig regulering som kun regulerer én type ansvarsforhold, nemlig straffansvar, jf. lovens kapittel 10. Det kan også ilegges overtredelsesgebyr etter lovens kapittel 9 for mindre alvorlige overtredelser.

Sivilrettslige ansvar knyttet til ulykker, for eksempel i forbindelse med sammenstøt mellom skip, reguleres derimot av sjøloven og for øvrig av alminnelig erstatningsrettsrettslige regler. Gjelder det ansvar knyttet til forurensning, kommer forurensningslovens regler til anvendelse.

Når det gjelder spørsmålet om hvordan jeg følger opp at de frivillige organisasjonene følger loven og har opplæring om lovens bestemmelser, vil jeg understreke at skipssikkerhetsloven § 6 oppstiller en plikt for rederiet til å påse og sørge for at loven oppfylles, samt legge til rette for at skipsføreren og andre som har sitt arbeid om bord kan oppfylle sine plikter etter loven. Rederiet er således hovedpliktsubjekt etter loven, men også skipsføreren har visse ansvarsområder, bl.a. plikt til å sørge for at navigeringen av skipet skjer på en sikker måte, jf. § 19. For mannskapets del har disse bare plikter til å medvirke til at enkelte av lovens krav oppfylles, bl.a. sikker drift av skipet, jf. § 20. Sjøfartsdirektoratet på sin side fører tilsyn med skip for å bringe på det rene om lovens krav er oppfylt. Tilsynet omfatter alle skip som omfattes av skipssikkerhetsloven, med unntak av Forsvarets skip. Rederiet må selv sørge for å gi besetningen nødvendig opplæring om lovens bestemmelser, men Sjøfartsdirektoratet vil være behjelpelige med å gi veiledning og informasjon om loven.

Jeg vil også understreke at skipssikkerhetsloven oppstiller et vern for den som har sitt arbeid om bord på skip som omfattes av loven. I kapittel 4 om personlig sikkerhet er det bl.a. bestemmelser om krav til sikkerhetsinnretninger, verneutstyr, tilrettelegging av arbeidet, arbeids- og hviletid, bo- og fritidsmiljø, forpleining m.v. som har til formål å skape et godt arbeidsmiljø og fremme sikkerheten og helsen til den enkelte om bord. Også frivillige vil i utgangspunktet omfattes av begrepet «den som har sitt arbeid om bord» og dermed ha disse rettighetene. Så vil jeg også minne om at Stortinget vedtok en ny § 72 i skipssikkerhetsloven den 19. desember 2008 nr. 123 (ikke i kraft), hvor det kan fremsettes klage til rederiet og tilsynsmyndigheten om vedkommendes rettigheter etter loven ikke er ivaretatt.

Når det gjelder arbeidsmiljøloven er det riktig at den ikke får anvendelse for skip, noe derimot sjømannsloven får.