Skriftlig spørsmål fra Ulf Leirstein (FrP) til finansministeren

Dokument nr. 15:1101 (2008-2009)
Innlevert: 29.04.2009
Sendt: 30.04.2009
Besvart: 11.05.2009 av finansminister Kristin Halvorsen

Ulf Leirstein (FrP)

Spørsmål

Ulf Leirstein (FrP): Når ansatte i en håndtverkerbedrift utfører arbeid på egen eiendom skal det ifølge regelverket beregnes uttaks-mva. Det kreves et påslag på 75 pst. av lønnen.
Kan finansministeren gjøre rede for uttaksreglene, hvilke skatter og avgifter som må svares, samt bakgrunnen for disse reglene, og kan finansministeren begrunne hvorfor påslaget skal være akkurat 75 pst.?

Kristin Halvorsen (SV)

Svar

Kristin Halvorsen: Utgangspunktet for uttaksbestemmelsene er at skatte- og avgiftspliktige bedrifter anskaffer driftsmidler og innsatsfaktorer, produserer varer og tjenester, og omsetter sine produkter med fortjeneste. Det er fradragsrett etter nærmere bestemmelser for kostnadene, slik at bedriftenes skatte- og avgiftsplikt baseres på nettooverskuddet som inntektsskattegrunnlag og på merverdien som avgiftsgrunnlag. Vi ville få et stort hull dersom bedriftenes driftsmidler og produkter kunne tas ut skatte- og avgiftsfritt til private formål for eieren eller noen som eieren vil tilgodese. Uttaksbestemmelsenes formål er å sørge for at slike ytelser leder til den samme netto skatte- og avgiftsplikt for bedriften som om mottakeren hadde kjøpt ytelsen av bedriften til markedspris. Da blir systemet skatte- og avgiftsmessig nøytralt, enten ytelsen omsettes mot fullt vederlag til mottakeren, eller tas ut vederlagsfritt til mottakeren. Denne nøytraliteten er helt nødvendig for å unngå omfattende tilpasninger, store provenytap og skjev fordeling.

I samsvar med dette formålet er uttaksbestemmelsene utformet i henholdsvis skatteloven § 5-2 og i merverdiavgiftsloven § 14. De er utformet noe forskjellig, ut fra inntektsskattens og merverdiavgiftens ulike egenart. Men resultatet av disse bestemmelsene er i prinsippet at bedriftens skatte- og avgiftsgrunnlag økes med markedsverdien av den ytelse som er tatt ut. Bedriftens tidligere fradrag for de konkrete kostnadene til anskaffelse og produksjon av ytelsen beholdes, idet de økte skatte- og avgiftsgrunnlag gjennom uttaksregimene nøytraliserer fradragene. Man slipper dermed kompliserte bestemmelser for særskilt identifisering og tilbakeføring av de fradragsførte kostnader (fradragsreversering) som gjelder uttatte ytelser til privat bruk. De nærmere detaljer i uttaksregimene går jeg ikke inn på.

Uttaksbestemmelsene må avgrenses mot de tilfeller der ytelsen ikke kan sies å komme fra bedriften som sådan. Dette er særlig aktuelt for private gjøremål, f. eks når en bedriftsinnehaver utøver fritidsarbeid til fordel for seg og familien. Selv om et slikt privat fritidsarbeid ligger innenfor det yrkesområde som utøves i bedriften, tilhører arbeidet privatsfæren, og skal derfor ikke bedømmes som noe uttak av ytelse fra bedriften. Innehaveren av en snekkerbedrift (snekkermesteren) kan altså snekre på sin private boligeiendom, slik som andre boligeiere (med mindre fagkunnskap) kan, uten at hans arbeidsinnsats i den forbindelse anses som uttak av tjenesteyting fra snekkerbedriften. Når det gjelder inntektsskatten kan grensetilfeller inntre hvis bedriftsinnehaveren i noe større grad benytter bedriftens produksjonsutstyr som hjelpemidler til det private arbeidet. Lån av enkeltverktøy fra bedriften er normalt ikke nok til å klassifisere det private arbeidet som uttak. Men det foreligger uttak dersom mer omfattende bedriftsutstyr og/eller -råvarer inngår i innehaverens private vedlikeholdsarbeid mv., eller dersom ansatte i bedriften bruker av sin arbeidstid til noen del av arbeidet. I slike uttakstilfeller kan heller ikke verdien av innehaverens egen arbeidsinnsats unntas fra uttaksberegningen.

Denne avgrensningen mot rent private gjøremål gjelder tilsvarende når det ikke er eieren, men en ansatt i bedriften som utfører arbeid til fordel for seg selv. Også en ansatt snekker kan således snekre på sin egen privatbolig uten at dette anses som uttak fra arbeidsgiverens bedrift. Men snekkeren må da unngå å involvere arbeidsgiverens (snekkerbedriftens) produksjonsapparat i større omfang i dette private arbeidet.

Grensedragningen mellom uttak fra bedriften og privat arbeid utenom bedriften må bli konkret.

Når uttak til fordel for en ansatt i bedriften foreligger, vil regimet for fordelsbeskatning av den ansatte kunne tre i stedet for uttaksregimet for bedriftens inntektsskatt. Teoretisk kunne man her si at bedriften egentlig skulle uttaksbeskattes som ellers, og som følge av det regne verdien av uttaket som fradragsberettiget lønnskostnad. Men disse to tenkte poster går opp i opp med hverandre, og da er det like greit å se bort fra begge. Resultatet på inntektsskattesiden blir altså i dette tilfelle fordelsbeskatning av den ansatte, og beregning av arbeidsgiveravgift, men ikke påplusning på bedriftens skattepliktige inntekt. Også om fordelsbeskatningen av den ansatte frafalles eller begrenses på grunn av særlige lempningsregler på området for naturalytelser, vil synspunktet lønnskostnad for bedriften føre til at denne ikke skal uttaksbeskattes for ytelsen til den ansatte.

Dette er annerledes på merverdiavgiftssiden. Også uttak til fordel for ansatte skal avgiftsberegnes. Lønnskostnader vil verken prinsipielt eller praktisk redusere bedriftens merverdiavgiftsplikt, og fordelen for den ansatte gir overhodet ikke grunnlag for slik avgiftsplikt hos denne. Derfor må uttaket være merverdiavgiftspliktig på bedriftens hånd, også når en ansatt er mottaker av den uttatte ytelse.

Som nevnt skal ytelser som faller inn under uttaksbestemmelsene, verdsettes til markedsverdi. Det vil si markedsverdi inklusive merverdiavgift når inntektsskattegrunnlaget skal fastsettes, og markedsverdi eksklusive merverdiavgift når avgiftsgrunnlaget skal fastsettes. I mange tilfeller er denne verdsettingen enkel på grunnlag av listepriser, veiledende priser mv. Det kan tas hensyn til rabatter som alminnelige kunder i markedet oppnår, men ikke hensyn til særlige rabatter som skyldes nærhet til bedriften.

I en del tilfeller er det vanskelig å finne konkret grunnlag for verdsettingen, slik at det kan bli behov for standardisering eller sjabloner for å forenkle verdsettingen. Det nevnte påslaget på 75 pst. på timelønn utgjør et ledd i en slik forenklet tilnærmingsmetode. Påslaget har vært brukt for uttaksmerverdiavgift på ett spesielt område (uttak av arbeider i egen regi for entreprenører som oppfører bygg og anlegg for salg og utleie) der det ikke finnes noe bedre konkret grunnlag for verdsettingen i det aktuelle uttakstilfellet. Denne sjablonen er basert på at markedsverdien for en del tjenester utført av ansatte består av de ansattes lønn pluss en rekke kostnadspåslag (arbeidsgiveravgift, ferie- og sykepenger, transport, verktøy, forbruksmateriell, forsikring, kontoradministrasjon mv.) samt fortjenestepåslag for bedriften. Summen av slike påslag vil i praksis ofte være større enn 75 pst. av det rene lønnsnivå for de utførende ansatte. Den nevnte sjablonen kan derfor anses som moderat. Treffsikre kan ikke slike sjabloner bli, uansett om de legges på et moderat eller på et høyere nivå. Kan det påvises at sjablonen i et konkret tilfelle fører til en verdsetting over markedsverdi, skal verdsettingen selvsagt begrenses til denne markedsverdien.