Skriftlig spørsmål fra Vera Lysklætt (V) til justisministeren

Dokument nr. 15:1143 (2008-2009)
Innlevert: 07.05.2009
Sendt: 08.05.2009
Besvart: 14.05.2009 av justisminister Knut Storberget

Vera Lysklætt (V)

Spørsmål

Vera Lysklætt (V): Det er nå på høy tid at 110-sentralen i Finnmark blir tilført personell som behersker samisk. Situasjonen i dag er helt uforsvarlig i et fylke hvor svært mange har behov for å henvende seg til nødmeldesentralen på samisk. For å unngå misforståelser i alvorlige situasjoner, er det behov for at sentralen til enhver tid har samisktalende operatør til stede.
Hva vil justisministeren gjøre for at også den samisktalende delen av befolkningen skal sikres en forsvarlig nødmeldingstjeneste?

Begrunnelse

Nødsentralen i Finnmark har i dag en ordning der de kan ringe en samisk tolk. Undersøkelser viser at denne ordningen ikke fungerer da det ofte ikke er mulig å få tak i tolken. Det er helt uforsvarlig at folk i forbindelse med f.eks. brann eller andre alvorlige hendelser skal være nødt til å vente på en tolk.

Knut Storberget (A)

Svar

Knut Storberget: Publikum kan i dag komme i kontakt med de tre nødetatene brannvesenet, politiet og helsetjenesten gjennom de tre nødnumre 110, 112 og 113. Slik jeg oppfatter representantens spørsmål er dette knyttet til brannvesenets betjening av nødnummeret 110 i Finnmark.
Kommunene har plikt til å sørge for mottak og håndtering av nødmeldinger til brannvesenene over nødnummer 110, jfr. brann- og eksplosjonsvernloven § 16. I Finnmark er det en felles 110-sentral for alle kommunene, lokalisert i Hammerfest. Etter gjeldende forskrifter skal sentralen ha ”fast bemanning av kvalifisert personell og være organisert slik at melding blir forsvarlig mottatt, registrert og fulgt opp”. Slik bestemmelsen nå blir forstått innebærer dette ikke krav om at kommunene skal sørge for at sentralen skal være fast bemannet med samiskspråklig personell til enhver tid.
Verken 110-, 112- eller 113- sentralene i Finnmark har i dag ordninger med samisktalende personell inne på selve sentralen. Jeg er imidlertid kjent med at 110-sentralen i Finnmark har innført en mobiltelefonbasert ordning med samisktalende tolk, men at denne ordningen ikke fungerer fullt ut tilfredsstillende. Etter det jeg forstår har sentralen problemer med å komme i kontakt med vakthavende tolk ved behov.
Som justisminister har jeg ansvar for faglig tilsyn med brannvesenets nødmeldetjeneste. Jeg er opptatt av at nødmeldetjenesten skal være enkel, trygg og effektiv å bruke for publikum. Tiltak for å bedre tjenesten vurderes kontinuerlig. Jeg vil derfor be Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap tilskrive den interkommunale 110-sentralen i Finnmark og be om en nærmere redegjørelse for situasjonen. Det er for tidlig å si noe om og hvordan saken deretter bør følges opp.
Regjeringen tar for øvrig sikte på å innføre ett felles nødnummer (112) og etablere felles nødsentraler for de tre nødetatene, jf. St.meld. nr. 22 (2007-2008). Høsten 2008 nedsatte Regjeringen en interdepartemental arbeidsgruppe som utreder alternativer til hvordan en ordning med ett felles nødnummer (112) og felles nødsentraler for brann, politi og helse kan organiseres. Gruppen skal ferdigstille sitt arbeid før sommeren. Mulighet for å motta og betjene meldinger på andre språk, herunder samisk, er etter min vurdering et hensyn som bør ivaretas i en slik fremtidig organisering av nødmeldetjenesten. Jeg forutsetter derfor at arbeidsgruppen tar hensyn til dette i sine vurderinger. Dersom én sentral skal betjene nødanrop til både brann, politi og helse, bør forholdene ligge godt til rette for en forbedret tolketjeneste for samiske språk.