Skriftlig spørsmål fra Kari Kjønaas Kjos (FrP) til arbeids- og inkluderingsministeren

Dokument nr. 15:1163 (2008-2009)
Innlevert: 12.05.2009
Sendt: 12.05.2009
Besvart: 19.05.2009 av arbeids- og inkluderingsminister Dag Terje Andersen

Kari Kjønaas Kjos (FrP)

Spørsmål

Kari Kjønaas Kjos (FrP): I Finansavisen den 11. mai står det at statssekretær Gustavsen bekrefter at "lite strenge fylker kan ha vært med på å øke uføreantallet". Hun svarer ikke på hva den ulike praksisen betyr. Det er i lov om folketrygd gitt klare kriterier for hvilke tilstander som gir rett til uføretrygd. Det er krav om varig sykdom, skade eller lyte og at sosiale eller økonomiske problemer ikke gir rett til uføreytelser.
Hva vil statsråden gjøre for å sørge for at Nav i alle fylker følger loven og ikke innvilger uførestønad på andre kriterier?

Begrunnelse

Det er et svært høyt antall personer på uføreytelser i Norge sett i forhold til de gode sosiale ordninger, ferieordninger, arbeidsmiljøbestemmelser o.l. vi har, og i forhold til befolkningens størrelse. I lov om folketrygd er det fastsatt klare og strenge kriterier for hvilke tilstander som gir rett til uføreytelser. Det er et absolutt krav om at det skal foreligge sykdom, skade eller lyte og det er klart angitt at økonomiske eller sosiale problemer ikke gir rett til uføreytelser fra folketrygden. Laila Gustavsen viser til at praksis i Nav, praksis hos legene, alder, hvordan vi klarer å kartlegge behov og gi tilbud, påvirker praksis. Kartlegging av behov, alder og lignende er kriterier som ikke samsvarer med lovens krav til kriterier for å ha rett til uføreytelser. Dette må følges opp overfor Nav slik at praksis blir i samsvar med gjeldende lovverk.

Dag Terje Andersen (A)

Svar

Dag Terje Andersen: For å få rett til uføreytelse er det et vilkår at man på grunn av sykdom, skade eller lyte varig er minst 50 prosent arbeidsufør og at man har gjennomført hensiktsmessig rehabilitering og attføring. Vilkårene i loven betyr at det skal legges til grunn et sykdomsbegrep som er vitenskapelig basert og alminnelig anerkjent i medisinsk praksis og slik at sosiale eller økonomiske problemer ikke omfattes. Når det skal avgjøres om et behandlings- eller attføringstiltak er hensiktsmessig, skal det legges vekt på alder, evner, utdanning, yrkesbakgrunn og arbeidsmuligheter.

Ulik statistikk med hensyn til uføreytelse kan ikke tas til inntekt for at det fylkesvis opereres med ulik terskel. For det første vil alderssammensetning og helse være forskjellig mellom fylker. Det gjør at det i enkelte fylker vil være en større andel enn i andre fylker, som kan fylle sykdomskravene for uføreytelse. For det andre gjør lovens vilkår om at det skal tas hensyn til individuelle faktorer ved vurderingen av hensiktsmessigheten av rehabilitering og attføring, at variasjoner mellom fylkene når det gjelder demografi, sysselsettingsstruktur mv. får betydning.

Ettersom lovens kriterier gir anvisning på skjønnsmessige vurderinger, vil det alltid kunne være variasjoner i hvordan enkeltpersoner vurderer saker. Dette vil kunne gi seg utslag i ulik praksis, både lokalt og regionalt. Det kan derfor ikke utelukkes at enkelte fylker oftere enn andre har en lavere eller høyere terskel for å anse vilkårene som oppfylt. All den tid det dreier seg om konkrete og individuelle vurderinger, vil det imidlertid kunne være vanskelig å identifisere ulike terskler for innvilgelse.

Hensynet til å sikre en mest mulig lik praksis ivaretas i dag gjennom flere virkemidler. Det gis generelle føringer i forkant av saksbehandlingen ved at Arbeids- og velferdsdirektoratet har gitt nærmere retningslinjer om anvendelsen av loven. Generelle føringer om praksis kommer også til uttrykk gjennom klagesaksbehandlingen, og fylkene får løpende tilbakemelding fra Klage- og ankeenhetene. Uføresaker avgjøres nå i spesialiserte forvaltningsenheter, noe som bidrar til en mer enhetlig behandling av sakene.

Jeg vil løpende vurdere organiseringen i Arbeids- og velferdsetaten i lys av hensynet til å sikre likebehandling.

Til slutt vil jeg presisere at det Stortingsrepresentant Kari Kjønaas Kjos refererer til som et sitat i Finansavisen, er journalistens egen beskrivelse.