Skriftlig spørsmål fra Vigdis Giltun (FrP) til helse- og omsorgsministeren

Dokument nr. 15:1205 (2008-2009)
Innlevert: 18.05.2009
Sendt: 19.05.2009
Besvart: 27.05.2009 av helse- og omsorgsminister Bjarne Håkon Hanssen

Vigdis Giltun (FrP)

Spørsmål

Vigdis Giltun (FrP): Norge er ett av de landene i verden med høyest forekomst av type 1 Diabetes. Det er et stort forbedringspotensial når det gjelder forebygging av senkomplikasjoner, og for mange pasienter kan langsomtvirkende insulinanaloger bidra til dette. Statens legemiddelverk anbefalte i mai 2008 regjeringen å innvilge de langsomtvirkende insulinanalogene forhåndsgodkjent refusjon.
Vil statsråden følge anbefalingen og bidra til at denne pasientgruppen snart kan få denne typen medisin med generell refusjon?

Begrunnelse

Jeg viser til Dokument nr. 15:1149 (2008-2009) hvor jeg stilte spørsmål om hvordan statsråden ville sikre at pasienter raskt får tilgang til nye legemidler som representerer fremskritt i behandlingen. Det fremkom ikke av svaret om statsråden ville foreta seg noe som kunne bedre forholdene, men i stedet ble det vist til en målsetning:

"Et av de overordnede målene for regjeringens legemiddelpolitikk er at befolkningen skal ha tilgang til sikre og effektive legemidler uavhengig av betalingsevne".

Denne formuleringen er sitat fra St.meld.nr.18 pkt. 3.1, bortsett fra at "og geografisk bosted " etter betalingsevne er utelatt. Problemet er at dagens ordning ikke i tilstrekkelig grad sørger for at pasientene får tilgang på sikre og effektive legemidler. Folkehelseinstituttet har nylig publisert en undersøkelse, gjort på oppdrag fra HOD, som viser at det er store variasjoner mellom fylkene når det gjelder sjansen for å få positivt vedtak om individuell refusjon, noe som bekrefter salgstallene jeg er kjent med når det gjelder diabetesmedisiner. Videre sier rapporten at for diabetes har de med lengst utdanning/høyest inntekt 50 - 100 % større sjanse for å få legemidler etter vedtak om individuell refusjon, noe som også stemmer bra med salget av de langtidsvirkende insulinanalogene i Oslo. De to sakene statsråden refererer til i sitt svar til i Dokument nr. 15:1149 (2008-2009), som er sendt HOD pga. bagatellgrensen er begge diabetesmedisiner, Levemir og Byetta. Legemiddelverket har fått økte ressurser både faglig og helseøkonomisk, men bagatellgrensen er fortsatt uforandret, og de 5 millionene den representerer i merkostnader det 5. året etter produktene har fått blå resept er inkl. mva.
Statsrådens konklusjon i svaret jeg mottok på Dokument nr. 15:1149 (2008-2009) var følgende:

"Til sammen gjør ordningen med forhåndsgodkjent og individuell refusjon av utgiftene at vi har et refusjonssystem som sikrer pasientene tilgang til gode og effektive legemidler."

For pasientene med diabetes medfører dette kun riktighet under forutsetning av at pasienten bor i riktig fylke og er i kategorien av dem som har lengst utdanning/høyest inntekt. Dette viser at dagens praksis er med på å skape store helseforskjeller som følge av inntekt og/eller bosted.

Bjarne Håkon Hanssen (A)

Svar

Bjarne Håkon Hanssen: Det siste året har Statens legemiddelverk oversendt vurderinger av tre refusjonssøknader for dekning av utgifter til legemidler for behandling av diabetes. Legemiddelverket har vurdert at de faglige kriteriene for forhåndsgodkjent refusjon er oppfylt for legemidlene Lantus (insulin glargin) og Levemir (insulin detemir) for behandling av type 1 diabetes mellitus for en nærmere bestemt pasientgruppe. Legemiddelverket har videre vurdert at de faglige kriteriene er oppfylt for forhåndsgodkjent refusjon også for legemidlet Byetta (exenatid) for behandling av type 2 diabetes for overvektige pasienter.

Regjeringen vil vurdere refusjon for utgifter til disse legemidlene i forbindelse med statsbudsjettet for 2010. Innvilgelse av forhåndsgodkjent refusjon vil innebære merutgifter for folketrygden, og refusjon må derfor vurderes opp mot andre prioriterte tiltak på helseområdet og innenfor andre sektorer.

Ved Stortingets behandling av St.meld. nr. 20 (2006-2007) Nasjonal strategi for å utjevne sosiale helseforskjeller, ble det fra stortingsflertallet uttrykt ønske om at eventuelle sosiale virkninger av å flytte legemidler fra forhåndsgodkjent til individuell refusjon skulle evalueres. For å følge opp denne anmodningen ga departementet Nasjonalt folkehelseinstitutt i oppdrag å utføre en kartlegging og vurdering av eventuelle sosiale ulikheter i tilgangen til legemidler på blå resept. Rapport fra Folkehelseinstituttet ble oversendt departementet 1. april 2009 med følgende hovedkonklusjon:

”Dette datasettet gir ikke grunnlag for å hevde at systemet har gitt visse sosioøkonomiske grupper lettere tilgang på legemidler som krever vedtak om individuell refusjon eller for legemidler forhåndsgodkjent for refusjon, som må være instituert av spesialist. Imidlertid varierte sjansen for å få legemidler etter vedtak om individuell refusjon påtakelig mellom fylkene, og dette kunne ikke forklares ved forskjeller i alder og de sosioøkonomiske variablene vi hadde tilgang til.”

Jeg tar sikte på å gi Stortinget en nærmere omtale av denne evalueringen i St.prp. nr. 1 for 2010.