Skriftlig spørsmål fra Jan Tore Sanner (H) til finansministeren

Dokument nr. 15:1231 (2008-2009)
Innlevert: 25.05.2009
Sendt: 25.05.2009
Besvart: 03.06.2009 av finansminister Kristin Halvorsen

Jan Tore Sanner (H)

Spørsmål

Jan Tore Sanner (H): I Finansavisen 25. mai fremkommer det at personer med fastrentelån til ansattevilkår kan komme ekstremt dårlig ut på grunn av måten fordelsbeskatningen regnes ut. Et eksempel viser at den reelle fordelen utgjør 6.000 kr, men vedkommende må årlig skatte av en fordel på 36.000 kr. Dette er helt uakseptabelt. Statsrådens begrunnelse for ikke å endre systemet er like oppsiktsvekkende i det hun setter hensynet til ligningsmyndighetene foran hensynet til arbeidstaker.
Vil statsråden vurdere saken må nytt?

Kristin Halvorsen (SV)

Svar

Kristin Halvorsen: Normrenten som er referanserente for beskatning av rimelige lån i arbeidsforhold er fastsatt til 3,25 prosent for mai og juni. For juli og august er normrenten fastsatt til 2,75 prosent.

Fastrentelån på særskilte ansattevilkår hos arbeidsgiver fordelsbeskattes dersom fastrenten er lavere enn normrenten. Fordelsbeskatningen skjer derfor etter samme regler som for andre lån i arbeidsforhold. På samme måte som ordinære fastrentelån gir mulighet for en større rentegevinst (eller rentetap) sammenlignet med flytende markedsrente, vil den skattemessige virkningen av fastrentelån på ansattevilkår kunne bli større enn for lån på ansattevilkår med flytende rente. En del av gevinstpotensialet ved å inngå en fastrenteavtale ved lån fra arbeidsgiver vil således måtte justeres for virkningene etter skatt. Den skattemessige virkningen er derfor et relevant hensyn å ta dersom man vurderer å ta opp fastrentelån hos arbeidsgiver. Normrenten er nå lavere enn de beste fastrentene som tilbys i markedet. Det oppstår derfor ikke noen skattepliktig fordel av et fastrentelån i arbeidsforhold, med mindre den ansatte har betydelig lavere rentesats enn gjeldende fastrentenivå.

Det er særlig praktiske hensyn som ligger til grunn for at fordelen av fastrentelån beregnes med utgangspunkt i samme normrente som lån med flytende rente. Fastrentelån tilbys med svært ulik løpetid, fra 1-20 år, med tilhørende variasjoner i rentesatsen. Det måtte derfor fastsettes mange ulike normrenter for å ta hensyn til dette, som et minimum for fastrentelån med hhv. 1, 3, 5, 10, 15 og 20 år løpetid (dvs. 6 nye normrenter). Innføring av særskilte normrenter for alle fastrentelån inngått på ethvert tidspunkt ville derfor bidra til å komplisere innberetning, kontroll og ligning for arbeidsgiver og skattemyndigheter. Når det også tas hensyn til at det tradisjonelt er en liten andel (under 10 prosent) av låntagerne som har fastrentelån, og bare en andel av disse med fastrentelån på ansattevilkår, mener jeg det ikke er grunnlag for å vurdere spørsmålet om å etablere egne normrenter for fastrentelån på nytt nå.

Jeg gjør også oppmerksom på at når skattyter inntektsbeskattes for en beregnet rentefordel, skal det ved ligningen innrømmes et rentefradrag tilsvarende den beregnede rentefordelen i alminnelig inntekt. Dette kommer i tillegg til det vanlige fradraget for betalte gjeldsrenter. Arbeidsgiver kan imidlertid ikke ta hensyn til fradragsretten for den beregnede rentefordel ved gjennomføring av forskuddstrekk. Forskuddstrekket vil derfor isolert sett bli for høyt på slike beregnede rentefordeler. Arbeidstaker kan imidlertid søke om nytt skattekort dersom forskuddstrekket blir uforholdsmessig høyt i en slik situasjon.

Den beregnede fordelen får kun effekt for den ansatte som skatt av personinntekt, ettersom rentefordelen som nevnt kommer til fradrag i alminnelig inntekt. For skattyter som ikke er i toppskatteposisjon, skal det følgelig kun svares trygdeavgift av den beregnede fordelen. Det er således ikke dekkende når det i det refererte eksempelet skrives at ”vedkommende må årlig skatte av en fordel på 36.000 kroner”.