Skriftlig spørsmål fra Britt Hildeng (A) til helse- og omsorgsministeren

Dokument nr. 15:1250 (2008-2009)
Innlevert: 28.05.2009
Sendt: 28.05.2009
Besvart: 08.06.2009 av helse- og omsorgsminister Bjarne Håkon Hanssen

Britt Hildeng (A)

Spørsmål

Britt Hildeng (A): Vil helseministeren vurdere metoden Patogen Inaktivering som et ledd i tiltak for nulltoleranse ved blodoverføringer?

Begrunnelse

Statens Helsetilsyn har gjennomført tilsyn med blodbankvirksomheten i 14 helseforetak i løpet av 2008. Direktør Lars E. Hanssen i Helsetilsynet sier han er overrasket over alle feil og mangler som ble avdekket i kontrollen. Han mener det må være nulltoleranse for at pasienter får blod med feil blodtype og at pasientene utsettes for overførbare infeksjonssykdommer.
I dag anvendes forskjellige metoder for å avdekke smitte i blod. En rekke rapporter i løpet av de siste årene har vist store svakheter ved flere av metodene. Det foreligger dermed stor risiko for at blodmottakerne blir tilført bakteriesmittet blod.
Nye epidemier som svineinfluensaen, West Nile Virus, Chikungunga virus, SARS og fugleinfluensa er eksempler på virus som sprer seg raskt og kan utløse pandemi. En konsensuskonferanse i Canada mars 2007, konkluderte med at Patogen Inaktivering bør benyttes for å redusere risikoen. Med Patogen Inaktivering sikrer man blodforsyningen og blodsikkerheten ved en pandemi.

Bjarne Håkon Hanssen (A)

Svar

Bjarne Håkon Hanssen: Det er tre tiltak for å hindre smitte ved blodoverføring:

- Blodgiverutvelgelse

- Smittetesting

- Patogen inaktivering

Blodgiverutvelgelse er det viktigste tiltaket. Formålet er å hindre at ”risikopersoner” gir blod, men ulempen er at mange blodgivere må avvises eller holdes i karantene. Tiltaket reduserer derfor tilgangen på blodgivere.

Smittetesting. Ved hver blodgiving testes blodgivere for HIV-, hepatitt B og hepatitt C. Smittetestingen er effektiv, men alle tester har en såkalt ”vindusperiode”. Det vil si den periode fra man er smittet til testen slår ut. Smittetestingen som utføres hos norske blodgivere er i samsvar med blodforskriften. Sikrere og langt dyrere tester er imidlertid tilgjengelige. Ulempen med smittetesting er at man bare kan beskytte mot de kjente smittekildene.

Patogen inaktivering er en metode der arvestoffet til bakterier, parasitter og virus blir angrepet på en slik måte at smittekilden, det vil si patogenet eller mikroben, ikke kan dele seg. På denne måten beskyttes blodmottakeren mot smitte. Blodet som blodgiverne gir blir splittet i ulike blodkomponenter; røde blodceller, blodplater og plasma. For plasma og legemidler som fremstilles av plasma har patogen inaktiveringsteknologi vært tilgjengelig i mange år. Norge innførte i 1992 som ett av de første land i verden, krav til patogen inaktivering av plasma. Formålet var først og fremst å beskytte mot overføring av hepatitt C fordi smittetestene den gang var av usikker kvalitet. Tiltaket har virket etter hensikten.

I 2004 ble teknikken for patogen inaktivering av blodplatekonsentrater tilgjengelig. Blodplatekonsentratene brukes først og fremst til kreftpasienter samt som en del av behandlingen ved store blødninger. Ulempen med metoden er at den reduserer kvaliteten av blodplatene noe, og at pasientene derfor trenger flere transfusjoner. Metoden er ikke like effektiv mot alle smittestoffer. Noen er også redd for seinvirkninger fordi metoden innebærer påvirkning av mikrobenes arvestoff.

Transfusjon av røde blodceller brukes mest i Norge. Det er ennå ingen teknikk tilgjengelig for patogen inaktivering av konsentrater av røde blodceller. Denne teknologien er under utvikling, og den blir trolig tilgjengelig rundt 2015.

Patogen inaktivering er fortsatt ikke i alminnelig bruk i Europa. Europarådets ekspertgruppe på blod har patogeninaktivering til vurdering, men det kommer ikke råd derfra før tidligst i 2010.

Statistikk for transfusjonstjenesten viser at smitteoverføring ved blodtransfusjon ikke er noe problem i Norge. Det er ingen kjent overføring av HIV etter at testen ble innført i ca 1985, og hepatitt C er ikke kjent overført med blod etter at testen ble innført i ca 1992. Det er ingen kjent overføring av hepatitt B siden testingen startet for flere tiår siden. Syfilis er nylig utredet, og smitte av pasient ved blodoverføring er ikke kjent.

Helsetilsynet har sett på systemene i blodbankene. Hvis systemene er dårlige, vil imidlertid patogen inaktivering være mindre effektivt fordi feil også vil oppstå ved patogen inaktivering.

Helsetilsynsrapportene og hemovigilansrapportene sett sammen viser at noen blodbanker, men ikke alle, har noen mangler i sine systemer. Dette ser imidlertid ikke ut til å ha fått konsekvenser for pasientene.

Transfusjonstjenestens kvalitetsråd har foreslått at det bør gjøres en vurdering av tre aktuelle måter å sikre blodet ytterligere på, herunder patogen inaktivering. Dette vil ta noe tid. Jeg mener det er viktig at nye metoder blir vurdert før de tas i bruk, slik at midlene vi bruker på helsesektoren blir benyttet best mulig.