Skriftlig spørsmål fra Anne Margrethe Larsen (V) til arbeids- og inkluderingsministeren

Dokument nr. 15:1270 (2008-2009)
Innlevert: 03.06.2009
Sendt: 03.06.2009
Besvart: 10.06.2009 av arbeids- og inkluderingsminister Dag Terje Andersen

Anne Margrethe Larsen (V)

Spørsmål

Anne Margrethe Larsen (V): En iransk kvinne har søkt norsk statsborgerskap, men har fått avslag på grunn av at hennes iranske pass er gått ut på dato. For å bekrefte "sin identitet" må hun nå søke den iranske ambassaden om nytt pass ved å "angre sin søknad om asyl", hvilket kvinnen ikke ønsker å gjøre.
Er statsråden kjent med innholdet i skjema fra Irans ambassade, er innholdet i tråd med gjeldende menneskerettigheter og er ikke et tidligere, gyldig pass tilstrekkelig bekreftelse på kvinnens identitet?

Begrunnelse

En iransk kvinne, født 08.05.1972, bosatt i Trondheim, har fått avslag på søknad om norsk statsborgerskap. Hun kom til Norge i slutten av 1998, har hatt en tøff periode, men er nå en ressurs i sitt lokalsamfunn. Mens hun har oppholdt seg i Norge, har henne iranske pass gått ut på dato. Når hun nå søker om norsk statsborgerskap, får hun avslag med begrunnelse om " å kjenne sin identitet/ dokumentere sin identitet" ikke er tilstrekkelig da hennes tidligere, gyldige pass er gått ut på dato. Hun må dermed søke om nytt pass ved den iranske ambassaden i Oslo, på skjema nr. 168/3-1. Dette skjema har overskrift "kunngjøring angående angre om asyl", altså må kvinnen skrive under på at hun angrer sin søknad om asyl! Undertegnede har fått oversendt dette skjema oversatt fra farsi.
For denne iranske kvinnen er dette meget problematisk. Hun ønsker ikke denne følelsen av å bli ydmyket enda mer, og ønsker ikke å være borger av Iran! Undertegnede vet at også andre iranere reagerer sterkt på dette skjemaet. Dette kan ikke være i samsvar med gjeldende menneskerettigheter. Dessuten har denne kvinnen kommet til Norge med gyldig pass og identitet, jfr. kapittel 3 / § 7 / a, i statsborgerloven. Hun har dessuten original fødselsattest og tidligere skilsmissepapirer. Hennes identitet må derfor være tilstrekkelig belyst, slik at hun slipper ydmykelsen fra sitt tidligere hjemland.

Dag Terje Andersen (A)

Svar

Dag Terje Andersen: Jeg har ikke anledning til å gå inn i enkeltsaker, men vil uttale meg om regelverket og praksis på statsborgerfeltet på generelt grunnlag.

Statsborgerloven § 7 første ledd bokstav a fastsetter at det er et vilkår for å kunne erverve norsk statsborgerskap at søker dokumenterer eller på annen måte klarlegger sin identitet. Hovedregelen er at søker må framlegge et gyldig pass som dokumentasjon på sin identitet, jf. statsborgerforskriften § 1-1. Det kreves at identitetsvilkåret er oppfylt på vedtakstidspunktet.

Statsborgerforskriften § 1-2 fastsetter at det kan gjøres unntak fra dokumentasjonskravet i § 1-1. Etter bestemmelsen i § 1-2 kan identiteten anses klarlagt etter en konkret vurdering, dersom opplysningene om søkeren ikke gir grunn til tvil. For å omfattes av unntaket må søkerens tidligere hjemland mangle en fungerende sentraladministrasjon, eller det må være umulig å fremskaffe originalt, gyldig pass av andre grunner. Alternativt må søkeren ha hatt en berettiget grunn til å forlate hjemlandet uten originalt, gyldig pass, og hensynet til søkerens sikkerhet må tilsi at vedkommende ikke kontakter tidligere hjemlands myndigheter. Dersom søkeren ikke omfattes av unntaket i statsborgerforskriften § 1-2, og søkeren ikke har et originalt gyldig pass, kan utlendingsmyndighetene avslå søknaden om statsborgerskap, med henvisning til at identitetsvilkåret ikke er oppfylt.

Statsborgerloven § 19 åpner for å gjøre unntak fra vilkårene for erverv av statsborgerskap dersom det foreligger særlig sterke grunner.

Utlendingsdirektoratet (UDI) opplyser at de er kjent med den iranske ambassadens bruk av ovenfor nevnte skjema i forbindelse med søknad om pass eller fornyet pass. I et lite antall saker, som gjelder søknader om norsk reisedokument (utlendingspass) fra iranske borgere, har det vært anført at søkere ikke ønsker å søke om nasjonalitetspass, fordi det medfører at de må skrive under på en erklæring om at de angrer på at de har søkt asyl i Norge. Direktoratet opplyser videre at de kun har registrert en statsborgersak hvor denne problemstillingen tas opp. UDI har derfor ikke etablert en praksis etter statsborgerloven i slike saker. UDI mener imidlertid at det kan være aktuelt å vurdere unntak etter statsborgerforskriften § 1-2, dersom søkeren kan dokumentere at iranske myndigheter krever at vedkommende skal skrive under på at han/hun angrer på sin søknad om asyl. Når det gjelder praksis knyttet til dispensasjonsbestemmelsen i lovens § 19, opplyser UDI at denne bestemmelsen ikke er benyttet i saker hvor det framstår som urimelig å pålegge søkeren å innhente nytt pass fra tidligere hjemlandets myndigheter.

Jeg vil om kort tid sende ut et høringsbrev med forslag til endringer i statsborgerlov og – forskrift. I høringsbrevet utredes ulike problemstillinger, blant annet problemstillinger knyttet til vurderingen av identitetsvilkåret etter statsborgerloven og hva som kreves for at identitetsvilkåret skal anses som oppfylt. Spørsmålet om hva slags dokumentasjon på identitet søkeren skal legge fram er en av problemstillingene i kommende høringsbrev.

Jeg vil videre vurdere behovet for å instruere UDI om lovtolking og skjønnsutøvelse etter bestemmelsen i statsborgerforskriften § 1-2 med særlig henblikk på slike saker som representanten tar opp.

2 vedlegg til svar:

Vedlegg 1

Brev fra Arbeids- og inkluderingsdepartementet til Utlendingsdirektoratet om statsborgerskap, datert 5. juni 2009.

Vi viser til spørsmål nr. 1270 til skriftlig besvarelse til arbeids- og inkluderingsminister Dag Terje Andersen fra stortingsrepresentant Anne Margrethe Larsen for Venstre, medlem av utenrikskomiteen, datert 3. juni 2009.

Arbeids- og inkluderingsdepartementet ber Utlendingsdirektoratet kort redegjøre for sin praksis i saker hvor søker må "angre sin søknad om asyl" for å få fornyet sitt pass, slik som i saken skissert i brevet fra Stortinget. Er UDI kjent med innholdet i søknadsskjemaet fra Irans ambassade? I hvilken grad benyttes dispensasjonsbestemmelsen i statsborgerloven § 19 på saker hvor det framstår urimelig å pålegge søker å innhente nytt pass fra tidligere hjemlands myndigheter.

Vi ber om tilbakemelding innen kl. 13.00 5. juni 2009.

Vedlegg 2

Brev fra Utlendingsdirektoratet til Arbeids- og inkluderingsdepartementet om statsborger, datert 5. juni 2009.

Utlendingsdirektoratet viser til e-mail av 4. juni 2009 fra departementet med frist for tilbakemelding 5. juni 2009.

Departementet ber direktoratet om kort å redegjøre for sin praksis i saker hvor søker må "angre sin søknad om asyl" for å få fornyet sitt pass ved hjemlandets ambassade. Vedlagt følger spørsmål nr. 1270 fra stortingsrepresentant Anne Margrethe Larsen, vedrørende en iransk kvinne som har søkt norsk statsborgerskap og fatt avslag på søknaden fordi hennes iranske pass var utløpt. For å bekrefte sin identitet måtte hun søke den iranske ambassaden om nytt pass ved å angre sin søknad om asyl, hvilket kvinnen ikke ønsket å gjøre. Det opplyses at også andre iranerne har reagert sterkt på dette skjemaet.

Utlendingsdirektoratets redegjørelse:

Direktoratet er kjent med den iranske ambassadens bruk av det nevnte skjemaet i forbindelse med søknad om pass og fornyelse av pass. Direktoratet har vært i kontakt med danske og svenske utlendingsmyndigheter som opplyser at de ikke er kjent med at de iranske ambassadene i henholdsvis Sverige og Danmark benytter et slikt skjema ved søknad om pass.

Direktoratet er videre kjent med den ovennevnte problemstillingen i forbindelse med søknader om norsk reisedokument (utlendingspass) fra iranske borgere. I et lite antall saker har det vært anført at søkeren ikke ønsker å søke om nasjonalitetspass, fordi dette medfører at han eller hun må skrive under på en erklæring om at han eller hun angrer å ha søkt asyl i Norge. Personene i disse sakene har verken dokumentert at de har sendt søknad om pass til hjemlandets myndigheter eller at de har fått avslag på slik søknad. Dette er søkere som mest sannsynlig vil få utstedt et iransk pass dersom de søker om dette, forutsatt at de underskriver på at angrer på at de har søkt asyl. I søknadene om utlendingspass anføres det at dette er uaktuelt for søkeren.

Utlendingsdirektoratet og Utlendingsnemnda har ikke ansett dette for å være til hinder for at disse personene kan søke om pass fra hjemlandets myndigheter. Selv om det kan anses å være urimelig at man må skrive under på en slik erklæring, når man har benyttet seg av sin internasjonale anerkjente rett til å søke om asyl, så er det utlendingsmyndighetenes vurdering at dette ikke fremstår som så urimelig at det innebærer at disse personene har krav på norsk reisedokument. Særlig gjelder dette når man ser hen til at det er et klart utgangspunkt at det er hjemlandets myndigheter som er ansvarlige for å utstede reisedokumenter til sine borgere, og at det må særlige omstendigheter til for å fravike dette.

I forbindelse med søknader om norsk statsborgerskap har direktoratet ennå ikke etablert en praksis i forhold til denne problemstillingen. Etter det Utlendingsdirektoratet kjenner til har denne problemstillingen kun vært oppe i en sak i forbindelse med søknad om norsk statsborgerskap.

For å få innvilget en søknad om norsk statsborgerskap er hovedregelen at søkeren "har dokumentert eller på annen måte klarlagt sin identitet, jf. statsborgerlovens § 7 første ledd bokstav a. Dette innbærer identiteten må fremstå som utvilsom. Det følger av statsborgerforskriftens § 1-1 at kravet til dokumentert identitet som hovedregel anses oppfylt dersom søkeren legger frem et originalt gyldig pass på søknadstidspunktet. Dersom søkerens pass ikke er gyldig på søknadstidspunktet anses ikke kravet til dokumentert identitet i henhold statsborgerforskriftens § 1-1 for å være oppfylt.

Unntak fra kravet om dokumentert identitet kan gjøres i henhold til forskriftens § 1 -2 første ledd nr. 2, dersom søkerens tidligere hjemland mangler fungerende sentraladministrasjon, eller det av andre grunner er umulig å fremskaffe originalt gyldig pass.

Et vilkår for å kunne gjøre unntak etter denne bestemmelsen er at søkeren kan dokumentere at vedkommende har forsøkt å skaffe seg hjemlands pass, men at det er "umulig" å fremskaffe eller fornye passet. Dersom personen kan dokumentere at iranske myndigheter krever at vedkommende skal skrive under på at han/hun angrer på at vedkommende søkte asyl for å få fornyet passet, kan det være aktuelt å vurdere unntak etter denne bestemmelsen.

Direktoratet har imidlertid ikke hatt noen saker i forbindelse med søknad om norsk statsborgerskap, hvor personen har dokumentert at vedkommende har forsøkt å fornye passet, og at iranske myndigheter stiller et slikt krav.

Dispensasjonshjemmelen i statsborgerlovens 19 er ikke benyttet i saker hvor det fremstår som urimelig å pålegge søker å innhente nytt pass fra tidligere hjemlands myndigheter. Utlendingsdirektoratet viser til at det fremgår av forarbeidene til statsborgerloven at det skal mye til for at vilkårene for dispensasjon er oppfylt. Videre fremgår det at det ved vurderingen må ses hen til at § 19 ikke skal være vei til i praksis å etablere særlige ervervsvilkår fra grupper av søkere, da det ved behov for slike regler bør nedfelles særlige vilkår i forskrift i medhold av lovens § 18. Det vises i denne sammenheng til det som er sagt ovenfor i henhold til unntaket i statsborgerforskriftens § 1-2.