Skriftlig spørsmål fra Jan Arild Ellingsen (FrP) til justisministeren

Dokument nr. 15:1306 (2008-2009)
Innlevert: 09.06.2009
Sendt: 09.06.2009
Besvart: 16.06.2009 av justisminister Knut Storberget

Jan Arild Ellingsen (FrP)

Spørsmål

Jan Arild Ellingsen (FrP): I dagens utgave av Aftenposten er det en artikkel om lagring av persondata. Slike opplysninger kan oppleves å være sensitive men også viktige, kanskje da spesielt for politiet i saker hvor det er viktig å vise til et hendelsesforløp som har skjedd. Dersom den praksis som Datatilsynet nå krever, skal fortsette, vil dette kunne ramme politiet hard.
Hva slags kompenserende tiltak ser statsråden kan iverksettes for å sørge for at politiet gis tilgang på nødvendig data?

Begrunnelse

Det finnes flere eksempler på grove kriminalitetssaker hvor politiet har benyttet seg at datakunnskap for å etterforske og få dømt personer som har begått svært alvorlig kriminalitet. Dersom man skal følge Datatilsynets krav vil dette kunne gjøre politiets arbeid vanskelig og kanskje til og med umulig i noen saker. Jeg ser derfor med interesse frem til å høre statsrådes syn på hvordan dette dilemmaet kan løses.

Knut Storberget (A)

Svar

Knut Storberget: Etter lov om elektronisk kommunikasjon (ekomloven) har tilbyderne allerede i dag en plikt til å tilrettelegge slik at politiet får tilgang til informasjon i forbindelse med etterforskning av kriminalitet, men det er i dag ingen lovbestemt plikt for tilbyder til å lagre. Lagring er en rett tilbyderne har av hensyn til fakturering og andre forretningsmessige formål. Trafikkdata hos tilbyderne skal slettes eller anonymiseres så snart de ikke lenger er nødvendige for kommunikasjons- eller faktureringsformål.

Spesielt i saker om alvorlig organisert kriminalitet strekker etterforskingen seg over en lengre tidsperiode. I disse sakene kan det blant annet ta lang til å få oversikt over alle de involverte. Dersom data først er slettet, er det ikke mulig for politiet å få tak i bevisene. Politiet vil heller ikke kunne gjøre seg noen nytte av frys-reglene i straffeprosessloven dersom de ikke har noen konkret mistenkt å knytte saken til. Også etterforskningen av såkalte seriesaker krever betydelige ressurser og det kan ta lang tid før politiet ser sammenhengen mellom flere straffbare handlinger, jf. Lommemann-saken. Etter det jeg har fått opplyst fra politiet er det mange eksempler på saker der eldre trafikkdata ville medvirket til mer og raskere oppklaring dersom slike data hadde vært tilgjengelig.

Etter min oppfatning er det i stor grad informasjonssikkerheten hos tilbyderne som er avgjørende for personvernet. Da tenker jeg ikke på saker der politiet rettmessig får innsyn i lagrede data i forbindelse med en straffesak, men faren for at uvedkommende skal få innsyn i informasjon.

Krav til informasjonssikkerhet er i stor grad allerede oppfylt i norsk rett. Kravene innebærer at de aktuelle dataene skal sikres av tilbyderne med hensyn til konfidensialitet, integritet og tilgjengelighet. Urettmessig innsyn er sanksjonert med en rekke bestemmelser bl.a. i personopplysningsloven og ekomloven, men også i straffeloven, for eksempel hvis det er utenforstående som ved datainnbrudd skaffer seg tilgang til tilbydernes systemer. På lovsiden er personvernet etter min oppfatning godt ivaretatt. Utfordringen består i å få personvernet gjennomført i praksis. Her har tilsynsmyndighetene – Post- og teletilsynet og kanskje særlig Datatilsynet – en viktig oppgave.

Saken er blitt ytterligere aktualisert ved at Datatilsynet nylig har vedtatt at internettleverandører skal slette persondata knyttet til IP-adresser i løpet av tre uker. Dette vil kunne skape problemer for politiets tilgang til slike data og dermed skape problemer for politiets etterforskning. Som det framgår av St.prp. nr 1 for 2009 vil Regjeringen se på muligheten for å implementere EUs datalagringsdirektiv. Dersom direktivet implementeres, vil det bli en lagringstid på minimum seks måneder. Dette vil gi politiet adgang til viktige bevis og vil være av betydning for å oppklare alvorlig kriminalitet.